Los hambrientos piden pan, Plomo les da la milicia
(De sultne ber om brød, Militsen byr dem bly)
—«La Carta», Violeta Parra, 1964
Ultrahøyre-regjeringen til Chiles president Sebastian Piñera har svart på et landsomfattende utbrudd av protester mot sult med tåregass, vannkanoner og massearrestasjoner. Med oppildning fra det fascistiske partiet Uavhengig Demokratisk Union (UDI), blir nylig vedtatte drakoniske lover anvendt for å undertrykke og intimidere en opprømt befolkning der koronaviruspandemien setter nye rekorder i landet, og på kontinentet som helhet.
Per den 20. mai var det 53 617 bekreftede koronavirusinfeksjoner i Chile og 544 dødsfall. Dagen så en én-dag-topp med mer enn 4 000 nye tilfeller, og ytterligere 35 dødsfall. Som andre steder i Latin-Amerika og internasjonalt er disse tallene utvilsomt en enorm underestimering av omfanget av virusets reelle spredning og kostpris.
Først denne måneden kunngjorde Piñera ei nødpakke for å bistå de 4,9 millioner arbeidere i den uformelle sektoren, som nylig har streiket mot sult. Nødpakka, kalt Familieinntekt i en nødssituasjon, besørger en skarve maksimalbetaling på 65 000 pesos (NOK 794) for hvert familiemedlem, og maksimalt 500 000 pesos (NOK 6 154) per familiegruppe per måned, for opptil tre måneder. Regjeringen har i mellomtiden skrytt av at det militariserte politiet Carabineros i løpet av en 24-timers periode arresterte 2 026 mennesker over hele landet, hovedsakelig for brudd på karantenene og portforbudet, mens 1 088 ble arrestert for å ha brutt straffelovens Artikkel 318, og utgjorde en fare for folkehelsen.
Trettisju demonstranter fra Santiago-storbyområdets boligområde El Bosque ble arrestert den 18. mai. Femten står overfor alvorlige anklager for opptøyer mot sult og mangel på forsyninger, etter ikke å ha mottatt noen statlig økonomisk bistand, til tross for at de på grunn av pandemien har vært under nedstenging siden midten av april.
Juan Francisco Galli, statssekretær for innenriksdepartemetet, anla søksmål mot 10 under loven om «plyndring», for å ha stjålet gass-sylindre fra et ubetjent distribusjonsselskap. Tre ble siktet etter «antibarrikadeloven», for å ha forhindret en offentlig gjennomfartsvei. To ble anklaget for angivelig å ha vært i besittelse av brennbart utstyr for å lage Molotov-cocktails. Alle ble anklaget for brudd på karantenen og Artikkel 318, for å ha utsatt «befolkningens helse for fare».
UDI-politikere har forsøkt å gå videre, med parlamentarikeren María José Hoffmann som beskyldte demonstrantene for å ha skjult narkosmuglere i deres midte, og oppfordrer Carabineros til å «gjøre sin del», mens UDI-ordføreren Rodolfo Carter på fjernsynsshowet «Mucho Gusto» lot en oppfordring om «undertrykking» slippe fra seg, og at demonstrantene burde bli «skutt på».
Noen deler av ultrahøyre forsøkte å hevde at protestene skyldtes «overlagte politisk handlinger» utført av den chilenske venstresiden, som Guillermo Teillier, presidenten for Kommunistpartiet og parlamentariker i Representantenes hus, besvarte ærlig: «Det er veldig alvorlig, for vi gjorde absolutt ikke noe. Virkeligheten er virkeligheten. Realiteten er den at folket protesterer. Hva kan vi gjøre?» Teillier ba deretter regjeringen om å arbeide konstruktivt med hans parti.
Hva fremprovoserte opptøyene? Mandag den 18. mai, med en 10 000-sterk militærutplassering som påla nedstengingen av storbyregionen med dens 7 millioner innbyggere, gikk hundrevis av innbyggere i boligområdet El Bosque i Santiago-provinsen til opptøyer etter at Carabinero-politiet undertrykte en tidligere protestdemonstrasjon gjennomført av eldre og voksne, der de krevde økonomisk bistand, assistanse med grunntjenesteregninger [‘utilities’] og basisstøtte.
Hector Perez, bosatt i El Bosque, fortalte til Desconcierto: «Det var for en stor del forårsaket av undertrykkingen av de eldre, som hadde protestert om morgenen, og som førte til ungdommenes raseri der de kom ut for å forsvare deres besteforeldre og foreldre.»
Da nyheter om den voldelige undertrykkingen ble spredt over sosialmedier, bredte demonstrasjoner seg til andre fattige arbeiderklassestrøk i hovedstaden, kjent for deres historiske motstand mot det 17-år-lange militærdiktaturet til Augusto Pinochet. Demonstrasjoner oppsto også i de regionale byene San Antonio, Antofagasta, Arica, Concepción og Valparaíso. Gryter og kasseroller ble banket og slått i løpet av natta.
Innen onsdag bygde beboerne i Villa San Francisco i boligstrøket La Pintana opp barrikader og avskar gjennomgangstrafikken, for å protestere mot de samme sosiale vanskelighetene. En innbygger i Pintana forklarte til Teletrece: «Det er vi som beveger landet ... som bygger selskapene, for uten arbeidere ville ikke selskapene eksistere. Mange av mine naboer har fått sine kontrakter suspendert uten lønninger ... vi kan ikke gå i karantene sånn som de i den østlige sektoren gjør, fordi i den østlige sektoren kan de låse seg inne. De har sine kjøleskap fulle. Det har ikke vi. Vi lever fra dag til dag.»
Som så mange andre av hovedstadens ytre områder, er deler av Pintana og El Bosque «campamentos», squatter-bosetninger som eksisterer i ekstrem fattigdom og med overbefolkning midt blant gentrifiserte nybygg og leilighetsblokker. Boligstrøket El Bosque lider av flerdimensjonal fattigdom med rater som nesten er det dobbelte av landsgjennomsnittet; overbefolkning rammer 18 prosent av husholdningene og inntektsfattigdommen er den høyeste i hovedstadsregionen, og ligger på 14,5 prosent.
Historisk sett begynte bosetningsbevegelsen på 1950-tallet med overtakelser av landområder og kollektive oppkjøp utført av organiserte «hjemløse», den gangen tusenvis av familier tilflyttet hovedstaden fra landsbygda, på jakt etter arbeid.
I dag er det 882 campamentos-bosetninger som huser titusenvis av familier under tarvelige, overfylte betingelser. Syttifem prosent av bosetningene har dårlig tilgang på strøm, bare 10 prosent har regelmessig tilgang til drikkevann, og 81 prosent har dårlig tilgang til avløpstjenester. Campamentos-bosetningene har vokst siden den globale 2008-finanskrisen, og under både regjeringer av Sosialistpartiet og ultrahøyre-siden. I 2007 bodde 28 578 familier i campamentos. I 2016 hadde antallet familier økt til 38 570, og innen 2019 hadde antallet nesten doblet seg til 46 423, hvorav en betydelig andel er innvandrere som ikke mottar noen statlig bistand under betingelsene med den økonomisk oppbremsingen.
Det var før pandemien. El Mostrador avslørte tidlig denne måneden at 16 av de fattigste arbeiderklassestrøkene i storbyregionen hadde blant de største antallene koronavirusinfeksjoner med en vekstrate på over 40 prosent. Infeksjonene dobles annenhver dag, og sykehusene, som for tiden opererer med 90 prosent belegg, er overfylte, uten tilstrekkelige forsyninger, sengeposter eller personell.
For bare to uker siden herjet en brann i en campamento i La Pincoya i boligområdet Huechuraba som ødela 24 hjem og etterlot 100 familier strippet for alt. I likhet med de andre av arbeiderklassens nabolag som motsatte seg militærdiktaturet, har La Pincoya vært utsatt for en uforholdsmessig stor andel politivold og statlig forsømmelse.
Et åpent brev postet på sosialmedier av Pincoyano-innbyggerne forklarte at siden den enorme sosialeksplosjonen i oktober i fjor: «Har vi måttet møte alvorlige og systematiske brudd på våre menneskerettigheter fra statsagentene, bare for å ha demonstrert og kjempet for en bedre fremtid for vårt lokalsamfunn og våre familier».
Brevet fordømte statsundertrykkingen og de store mediekonglomeratene for bevisst å sverte deres lokalsamfunn som kriminelle og narkotikasmuglere, og også menneskerettighetsorganisasjonene for å ha snudd ryggen til deres situasjon.
I løpet av det siste halvåret har lokalsamfunnet vært møtt av politiet og militæret som har brukt tåregass og skutt med gummikuler på demonstranter, forbipasserende og barn. Fellesarealer har blitt peppersprayet for å forhindre at folk skulle samles. Hjem har blitt raidet av bevæpnet politi på leting etter demonstranter, mens pågrepne har blitt banket opp og dumpet på avsidesliggende steder. Tåregassbokser har med viten og vilje blitt avfyrt mot hustakene, og har forårsaker branner. Droner og helikoptre har svevet over nabolaget. Barneskoler og videregående skoler har vært tåregasset; barn og unge trakassert. Til-og-med den lokale helsestasjonen for primæromsorg har flere ganger blitt tåregasset, mens den ivaretok akuttbehandling av medisinske og folkehelseanliggender.
Brevet konkluderte: «Forsømt av staten, byregionsmyndighetene og institusjonene generelt, vil innbyggerne i La Pincoya motsette seg og fortsette å samles i gatene der vi kjemper for våre rettigheter ... Hverken kulene deres eller deres undertrykking vil være i stand til å dempe folkets stemme! Vi vil fortsette å motsette oss!»
Det har blitt etabler lokalstrøkforsamlinger i La Pincoya for å motsette seg denne statsundertrykkingen. Disse folkelige sosiale og politiske forsamlingene er også etablert i mange andre arbeiderklasselokalsamfunn.
Den økonomiske krisen, som er forverret av helsekrisen og den fullstendige mangelen på noen vesentlig bistand for millioner, har faktisk gitt opphav til mange arbeiderklasseinitiativ av et nivå som ikke har vært sett siden den revolusjonære perioden fra 1968 til 1973.
Disse inkluderer de såkalte «olla común», eller lokalstrøkets felleskjøkken, som har dukket opp over hele landet der arbeidere går sammen for å kjøpe, distribuere og pakke matkurver for å takle den eksponentielle veksten av nød og elendighet. Lastebiler blir leid i fellesskap for å hente råvarer og utdele rasjoner til kvinner som involverer seg i produksjon av tilberedte matvarer som deretter blir distribuert til fattige, eldre, svake og syke.
Desconcierto intervjuet Patricia Coñoman, en annen beboer i El Bosque, som huser sammen med ni andre mennesker i én enkelt leilighet. Hun sa: «Her er retten til helse, retten til rettmessig bolig og nå retten til å kunne få spise en vits. Vi lever i veldig vanskelige tider.»
«Folk rigger nå bål for å kunne lage seg mat, på markedet selges en quart olje [1,136 liter] i plastflasker og i butikkene handler folk teposer enkeltvis. Det er som å gå tilbake i tiden, til noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve igjen. Det er som på 80-tallet, fordi ikke bare er det sult, men også undertrykking.»
Arbeiderklassen har behov for et tydelig gjennomarbeidet program og perspektiv som omdanner initiativene til våpen for erobringen av statsmakt. Dette er bare mulig når arbeiderklassen mobiliseres uavhengig i kampen for revolusjonær internasjonal sosialisme og kapitalismens omvelting. Dette krever fremfor alt byggingen av en chilensk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).
___________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)