Perspective

Bidens krigstoppmøte med Japan og Sør-Korea

Sør-Koreas president Yoon Suk Yeol, til venstre, og Japans statsminister Fumio Kishida, til høyre, lytter der president Joe Biden taler under en felles pressekonferanse på Camp David, presidentens tilholdssted nært Thurmont, Maryland, fredag 18. august 2023. [AP Photo/Andrew Harnik]

Camp David-toppmøtet avholdt fredag i forrige uke, med USAs president Joe Biden, Japans statsminister Fumio Kishida og Sør-Koreas president Yoon Suk Yeol som deltakere, markerte en illevarslende milepæl i USAs akselererende pådriver for krig mot Kina.

Under dekke av å opprettholde «fred og stabilitet» i Asia og «avskrekke Kina» ble amerikansk imperialisme og dens to militære allierte i Nordøst-Asia enige om militært og økonomisk samarbeid, der den eneste betydningen er forberedelser for krig. Disse forberedelsene inkluderer årlige felles krigsspill, utvidet deling av militær etterretning, konsolideringen av forsyningskjeder og en treveis hotline mellom statslederne for å respondere på kriser.

Det militære samarbeidet mellom Japan og Sør-Korea, som begge er vertskap for store amerikanske baser og titusenvis av militært personell, er av avgjørende betydning for USAs planer for krig med sin atomvåpenbestykkede rival. Kommunikasjoner og delingen av militær etterretning er av avgjørende betydning i enhver moderne konflikt. Men dette er spesielt viktig for koordineringen av sofistikerte antiballistiske missilsystemer i Japan og Sør-Korea, som er av avgjørende betydning for Pentagons strategi for atomkrig med Kina.

At Biden har vært i stand til å overvinne den lengestående fiendtligheten skapt av Japans brutale kolonisering av Korea, har blitt applaudert i amerikanske styringskretser. En kronikk i Washington Post hyllet resultatet som en «stor Biden-prestasjon», som representerer et vesentlig skritt i retning av «en ny trilateral allianse» for å kontre «voksende trusler fra Nord-Korea og Kina».

Finansavisa Wall Street Journal viet en redaksjonell lederartikkel til «Bidens suksess i Nord-Asia» og erklærte toppmøtet for å være «en diplomatisk suksess, symbolsk og i substans». Lederartikkelen avfeide kritikken at møtet ikke hadde klart å etablere en NATO-lignende pakt, som forplikter de tre maktene til militær aksjon, og fastslo: «USA har framskutte utplasserte styrker i Japan og Sør-Korea, og ingen tror de vil sitte rolig i deres basebrakker dersom ett av landene blir angrepet.»

Samtidig erklærte lederartikkelen at Biden hadde langt mer å gjøre, for å styrke det amerikanske militæret og engasjere Japan og Sør-Korea til å kjøre Kina økonomisk ut på sidelinja. «I en region der Kina bestreber seg for militær og økonomisk dominans er det ingen erstatning for innflytelsen som følger av hard amerikansk militærmakt og frihandel,» skrev WSJ.

Mens Nord-Korea nevnes som en trussel, er det ingen som er i tvil om at Kina er hovedmålet for den USA-ledede trilaterale militæralliansen. Selv om amerikansk imperialisme hensynsløst og uvørent engasjerer seg i en eskalerende krig mot Russland i Ukraina, anser den Kina som den viktigste trusselen mot det amerikanske globale hegemoniet etter den andre verdenskrig.

Et intervju det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel hadde denne måneden med Elbridge Colby, en av Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsrådgivere, har tittelen «USAs strategi i Stormaktskonflikten: Xi er langt farligere enn Putin». Colby, med en bestefar som under president Nixon var CIA-direktør, «forlanger at europeerne aleine bærer byrden av krigen i Ukraina. USA trenger alle sine ressurser for å forberede seg på en krig med Kina», forklarte det tyske magasinet.

I likhet med Ukraina-krigen, som er resultatet av NATOs inntrenging mot Russlands grenser i kjølvannet av oppløsningen av Sovjetunionen og det USA-støttede ytre høyre-kuppet i Kiev i 2014, har den tiltakende amerikanske konfrontasjonen med Kina dype historiske røtter.

Etter Nixon-Mao-møtet i 1972 som åpnet for tilnærmingen mellom USA og Kina og endte med diplomatiske relasjoner, utnyttet den amerikanske imperialismen Kina som en rambukk mot Sovjetunionen (USSR). Da Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) omfavnet kapitalistisk restaurering ble Kina anvendt som en enorm kilde til billig arbeidskraft. I mellomtiden har imidlertid nettopp den kinesiske økonomiens vekst, til nå å være verdens nest største, begynt å undergrave Washingtons globale posisjon.

USAs forberedelser til krig mot Kina begynte med Obama-administrasjonens «vippe to Asia» – en altomfattende diplomatisk, økonomisk og militær strategi med siktemål å undergrave kinesisk innflytelse i Asia, smi ei økonomisk blokk som ekskluderer Beijing, og å styrke amerikanske militærstyrker og allianser på tvers av hele regionen. Den militære «rebalanseringen», som allokerte 60 prosent av Pentagons luftvåpen- og marineressurser til regionen Det indiske hav-Stillehavet, var i 2020 fullført, og den videre militære oppbyggingen fortsetter nå i rask takt.

[Photo by NormanEinstein / CC BY-SA 3.0]

Trump-administrasjonen videreførte konfrontasjonen, og innførte straffende tolltariffer og økonomiske sanksjoner mot Kina, som har blitt opprettholdt og kraftig utvidet under Biden-administrasjonen. Under påskudd av «nasjonal sikkerhet» har Biden, som var visepresident under Obama, innført eksportforbud med siktemål å lamme kinesisk høyteknologisk industri og sikre amerikansk teknologisk dominans både i de kommersielle og militære sfærene.

Bidens smiing av en trilateral allianse med Japan og Sør-Korea følger opp hans elevering av den kvasimilitære grupperingen med India, Japan og Australia – Quadrilateral Security Dialogue, eller Quad. I tillegg formaliserte han i fjor AUKUS-pakten med Storbritannia og Australia, som vil besørge Australia nukleærdrevne angrepsubåter og en kraftig utvidet missilkapasitet, samtidig som han transformerer Australia til det sørlige ankeret for en krig med Kina, ved at landets militærbaser åpnes ytterligere for amerikanske styrker.

Den amerikanske strategien i Asia har en annen parallell med Ukraina-krigen. Akkurat som USA egget Moskva til å invadere Ukraina, undergraver Washington bevisst hele grunnlaget for sine diplomatiske relasjoner med Kina – Taiwans status. Washington har så godt som revet i stykker sin Ett Kina-politikk, der USA har anerkjent Beijing som den de facto legitime regjeringen i hele Kina, inkludert Taiwan. Ved å underbygge og øke økonomiske og militære arrangementer med Taiwan, egger Washington nå Beijing til å invadere øya og besørge påskudd for krig.

Verden minner stadig mer om galehuset forut for den andre verdenskrigen, med dannelsen av økonomiske blokker og militærpakter som kulminerte i en katastrofal global konflikt som kostet titalls millioner liv. Som respons på den aggressive strategien til amerikansk imperialisme og dens allierte, drives Kina og Russland sammen. På det pågående BRICS-toppmøtet, som involverer statslederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, oppfordrer Kinas president Xi Jinping til utvidelsen og transformasjonen av grupperingen for å motvirke USA-ledet økonomisk aggresjon.

Underliggende for det akselererende stupet ut i retning verdenskrig er den stadig dypere krisa i den globale kapitalismen, som er sentrert på amerikansk imperialisme, som ikke stopper for noe som helst for å opprettholde sin verdensdominans. David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, forklarte i hans introduksjon til 2023 International Summer School arrangert av Socialist Equality Party (USA):

Forståelsen av krisas fundamentalt eksistensielle karakter krever erkjennelsen av at den bevisste provoseringen av denne krigen og den hensynsløse besluttsomheten til å eskalere konfrontasjonen med både Russland og Kina – to atomvåpenmakter – ikke ene og aleine er produktet av irrasjonell aggresjon. Som på 1930-tallet, ser styringsklassene ingen vei ut av deres krise annet enn gjennom krig. Trotskij skrev i 1938 i åpningen av Overgangsprogrammet at imperialistmaktene var enda mindre i stand til å avverge en andre verdenskrig enn de hadde vært under opptakten til den første verdenskrigen. Det kan nå sies, med ikke mindre presserende hast, at kapitalistelitene i Nord-Amerika og Europa er mindre i stand til å forhindre en tredje verdenskrig enn de var til å stoppe utbruddet av den andre verdenskrigen.

Man må anta at Biden-administrasjonen ikke er fullstendig uvitende om den høye sannsynligheten for at en atomkrig vil resultere i titalls millioner menneskers død og ødeleggelsen av USA – vi burde si hundrevis av millioner mennesker, bare i USA. Men det kan bare bety at atomkrig blir ansett av styringselitene som en risiko som må tas for å oppnå mål som er enda mer kritisk viktige for den amerikanske kapitalismens overlevelse. Forøvrig, fra styringsklassens ståsted er et Amerika uten kapitalisme et land det ikke er verdt å redde.

En verden oppslukt i et kjernefysisk holocaust er imidlertid ikke uunngåelig. De samme kapitalismens motsetninger som er pådriverne i retning nukleær konflikt besørger også næring til veksten av den internasjonale arbeiderklassens kamper, der den blir tvunget til å bære de stadig større økonomiske byrdene.

For å forhindre en slik katastrofe må arbeidere forstå at kilden til krig, og til den klassekrigen som føres mot deres levekår, er én og den samme – profittsystemet, og dets bankerotte oppdeling i rivaliserende nasjon-stater. For å forhindre krig kreves det intet mindre enn en arbeiderklassens internasjonale antikrigbevegelse, som tar mål av seg å styrte kapitalismen og innføre sosialisme. Dét er det revolusjonære perspektivet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, slåss for.