Massebevegelsen mot det israelske genocidet i Gaza tok et viktig skritt framover, ved å målrette sir Keir Starmer og andre Labour-MP-er for deres støtte for Israels krigsforbrytelser og etniske rensking.

Der nasjonale demonstrasjoner som krever en våpenhvile nå finner sted hver fjortende dag, ble det sist helg holdt mer enn 100 lokale arrangementer. De mest politisk betydningsfulle var protester utenfor valgkretskontorene til Labour-MP-er som nektet å støtte oppfordringen til en våpenhvile i en parlamentarisk avstemming sist onsdag.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Hundrevis marsjerte gjennom Camden, nord i London, for å demonstrere utenfor Starmers kontor, som bar plakater der det sto «Starmer, blod på dine hender», «Starmer: støtter fortsatt krigsforbrytelser», «Ingen rettferdighet, ingen fred», «Du bestemte at palestinske liv er forbrukelige; du burde skamme deg», «Ingen integritet; du opprettholder forbrytelser mot menneskeheten» og «Om det lukter som en Tory, handler som en Tory og ljuger som en Tory, da er det sannsynligvis en Tory».

De sang  ut: «Keir Starmer, you can’t hide; you’re supporting genocide.» [«Du kan ikke gjemme deg; du støtter genocid.»]

Andre protesterte i Tower Hamlets, Harrow, Islington og Lewisham, alle i London, utenfor kontorene til Rushanara Ali, Bob Blackman, Emily Thornberry og Vicky Foxcroft; i Cardiff utenfor Jo Stevens’ kontor; i Birmingham utenfor Steve McCabes; og i Leicester utenfor Jonathan Ashworths.

Labour responderte med å bakvaske demonstrantene og formaninger om deres undertrykkelse.

Starmer fordømte den «forferdelige trakasseringen» hans MP-er hadde blitt utsatt for, og hevdet han hadde «om og om igjen spurt seg selv, spesielt for øyeblikket, hvordan beskytter jeg dem [hans familie] der vi går inn i dette?»

Insinuasjonen at MP-er, enn si deres familier, har blitt fysisk truet av demonstrantene er ei løgn; litt rødmaling sprutet på veggen til Stevens’ kontor var den eneste handlingen foretatt utover å marsjere, synge ut og holde taler.

Hyppige referanser til de drepte MP-ene Jo Cox og David Amess var både bakvaskende og oppildnende. Labour-MP Jo Cox ble knivstukket og skutt av en fascist, Tommy Mair, i forkant av Brexit-avstemmingen i 2016. Den konservative MP-en Amess ble drept i 2021 av Ali Harbi Ali, en somalier kjent av politiet for hans sympatier for ISIS. Fredelige demonstranter blir på denne måten likestilt med det ytre høyre og med islamistterrorister.

Starmers høyre-håndskvinne, skyggefinansminister Rachel Reeves, leverte det mest omfattende angrepet på demokratiske rettigheter, der hun søndag sa til Sky News: «Noen av protestene ... har krysset grensa fra protester til intimideringer.» Der hun satte ord på Labours ekstraordinære syn på «demokrati», erklærte hun: «Alt som ville forsøke å intimidere et MP til å stemme på en bestemt måte, eller å legge press på dem [uthevelse tillagt] – det er etter mitt syn antidemokratisk.»

Hun fortalte BBC det samme, at det «massive presset» MP-er ble underlagt over avstemmingen om Gaza hadde vært «veldig bekymringsfullt».

Stilt overfor en massebevegelse mot en annen kriminell krig, mot Irak i 2003, erklærte tidligere Labour-statsminister Tony Blair: «Jeg søker ikke upopularitet som et hederstegn. Men noen ganger er det prisen for lederskap.» Reeves kanaliserte den samme autoritære ånden denne helga: «I et demokrati velger vi våre MP-er og de treffer beslutninger. De representerer deres velgere, men de lytter også til alt av beviser.»

Hun ble støttet av Blairs spinndoktor Alastair Campbell, en sjefarkitekt for Storbritannias involvering i Irak-krigen, som fordømte demonstrantenes «intimiderende opptreden» og Green Party’s «ekkelhet» ved å offentliggjøre (den offentlig tilgjengelige) lista over Labour-MP-er som ikke stemte for en våpenhvile. Den forrige generasjonen Labour Party-krigsforbrytere forsvarer den neste.

World Socialist Web Site forklarte, etter å ha strippet vekk det hyklerske søppelet om det representative demokratiets moral og prosedyrer, den tidligere Labour-statsministerens kommentar: «Blairs proklamasjon – at lederskapets essens er en beredskap til å trosse folkeviljen – var et destillert uttrykk av den forakten det globale finansoligarkiet og dets tjenere føler for demokratiske normer. Det var hans erkjennelse av at det ikke er mulig å sikre et demokratisk mandat verken for rovkriger i utlandet eller for økonomiske og sosialpolitiske orienteringer innenriks som tar sikte på å berike eliten på bekostning av det store flertallet.»

Denne kløfta mellom alle storkapitalens partier og det store flertallet av arbeiderklassen har siden utvidet seg umåtelig, drevet fram av voksende fiendtlighet mot styringsklassens forfølgelse av klassekrig på hjemmebane og imperialistkrig.

Labour har nå til hensikt å mobilisere staten for å sensurere og undertrykke folkelig kritikk av partiets MP-er, der de stiller på rekke med Tory-regjeringens diktatoriske agenda. Skyggeinnenriksminister Yvette Cooper har «holdt diskusjoner med politiet for å trygge Labour-MP-ers sikkerhet», ifølge Telegraph, mens Lucy Powell, Underhusets skyggeleder, har oppfordret sosialmedieselskaper til å «gjøre mer for å stoppe oppiskingen av hat og feilinformasjon».

Den politiske utfordringen som nå mønstres mot Labour må tenkes gjennom til sin ende. Partiet viser seg gjentatte ganger som en forsvarer av genocid, og er beredt til å tråkke ned de demokratiske rettighetene til sine opponenter blant arbeidere og unge mennesker. Hvor etterlater dette de politiske lederne som fortsetter å sitte som partiets MP-er og som fører kampanje for partiets valg?

Ikke ett av de 56 MP-ene som lånte deres stemmer til et dømt våpenhvileforslag var til stede, støttet eller tok del i sist helgs protester. Om de skulle bli spurt hvorfor, og ingen av Storbritannias pseudo-venstre-grupper som graviterer rundt Stop the War Coalition ville beskjemmet dem ved å gjøre det, ville de svare at å gjøre det ville bety å bli kastet ut av partiet. Men hvorfor forbli i et stadig mer autoritært parti for genocid og krig, om ikke for å slåss mot krigshisserne?

Starmers forgjenger Jeremy Corbyn, som aldri igjen vil stille til valg som Labour-MP, har ikke engang denne unnskyldningen. Befridd for enhver partidisiplin nekter han likevel å mobilisere sine støttespillere mot Starmer og kompani. Alt som kan tillates er høflige og meningsløse registreringer av uenighet i Underhuset.

Corbyn og Socialist Campaign Group av Labour-MP-er tjener til å blokkere, som de gjorde selv ved makten, enhver kamp som tas opp mot det høyreorienterte Labour Party. Likevel er disse figurene løftet fram av Stop the War Coalition som ledere av protestbevegelsen.

Det var underordningen av massebevegelsen mot Irak-krigen til disse kreftene som tillot invasjonen og den blodige okkupasjonen å gå fram for 20 år siden, på bekostningen av hundretusentalls liv. Det samme og verre må ikke tillates å skje igjen.

Det å beseire britisk imperialismes støtte for Israels genocid i Gaza betyr å velte både Tory-regjeringen og dens Labour-partners-in-crime. Det må bygges et nytt politisk lederskap i stand til å lede en massebevegelse av arbeiderklassen og unge mennesker, som del av en internasjonal og sosialistisk kamp mot krig. Det lederskapet er Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale kommitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).