De europeiske maktene har respondert på Donald Trumps trusler om å trekke tilbake USAs militære beskyttelse fra NATO-land som ikke bruker nok på gjenopprusting, med et utbrudd av veritabelt krigshysteri. Forlangender spenner fra militær autonomi til utviklingen av et uavhengig europeisk atomvåpensystem.

Trump uttalte under en kampanjeopptreden at han som president ikke ville bistå NATO-medlemmer som ikke investerer minst 2 prosent av deres bruttonasjonalprodukt på militæret i tilfelle et russisk angrep. Han la til: «Jeg vil til og med oppmuntre Russland til å gjøre hva faen de vil.»

Europeiske regjeringer har respondert på disse kommentarene med ytterligere å framskynde deres gjenopprusting og forberede for en atomkrig mot Russland, som de allerede fører en stedfortrederkrig mot i Ukraina.

I mer enn et tiår har de ledende europeiske maktene, med Tyskland i front, gjennomført et program for militær gjenopprusting som forberedelse for å føre krig mot «stormakter».

Men som respons på Trumps kommentarer har europeiske politikere forlangt at dette skal gå enda lenger, og har åpent forlangt militarisering av hele økonomien, innføringen av verneplikt og nå også muligheten for et europeisk atomvåpen.

Dette er en oppskrift for krig mot arbeiderklassen, for statsundertrykkelse og ytre høyre-reaksjon. Dette kan ikke gjennomføres demokratisk. Det vil provosere fram en intensivering av klassekampen, som er tilknyttet massemotstanden mot imperialisme allerede manifestert i protestene mot genocidet i Gaza.

Christian Lindner, Tysklands finansminister og partileder for Det fri-demokratiske parti (FDP) oppfordret i en gjestekronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung til utviklingen av felles europeiske atomvåpen, som også ville gjøre Tyskland til en atommakt for første gang i landets historie. Til dags dato har USA kun lagret atomvåpen på tysk jord, og den amerikanske regjeringen bestemmer bruken av dem.

Lindner foreslo å respondere på Frankrikes president Emmanuel Macrons tilbud om samarbeid, inkludert å gjøre Frankrikes og Storbritannias strategiske atomvåpenstyrker til grunnlaget for et europeisk atomvåpenarsenal.

Lindner gjorde det samtidig klart at dette er tilknyttet en krigserklæring mot arbeiderklassen, som må bære kostnadene av militarisme. «Fortidens ‹fredsutbytte› ble brukt, spesielt, til å utvide velferdsstaten,» skrev han. «Nå er vi ved begynnelsen av æraen for ‹frihetsinvesteringen›, og det er derfor en retningsendring er nødvendig.»

Katarina Barley, visepresident for Europa-parlamentet og de tyske sosialdemokratenes lederkandidat til Europa-valgene, så vel som Manfred Weber, den tyske lederen for Europa-parlamentets konservative gruppe, diskuterte også utviklingen av uavhengige europeiske atomvåpen. «Dette kan bli et anliggende på veien til en europeisk hær,» sa Barley til Tagesspiegel.

Polens nyinnsatte statsminister Donald Tusk oppfordret, under hans første besøk til Paris, Europas politikere og samfunn til å våkne opp. Europa trenger en felles forsvarspolitikk og må bli et sterkt kontinent, hevdet han. Under hans påfølgende besøk i Berlin sa Tusk at Macrons tilbud om å europeisere franske atomvåpen må tas «virkelig seriøst». Det er «ingen grunn i det hele tatt til at EU skal være militært svakere enn Russland».

Andre anser det taktisk uklokt å ta opp spørsmålet om et uavhengig europeisk atomvåpenarsenal så åpent på nåværende tidspunkt, i lys av Russlands overlegenhet på atomvåpenfeltet – landet har nesten 6 000 nukleære stridshoder, mens Storbritannia og Frankrike til sammen har rundt 500 – og i stedet presse på for akselerert konvensjonell gjenopprusting som et første skritt.

NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg advarte mot å undergrave troverdigheten av NATOs nukleære avskrekking, spesielt siden USAs nukleære paraply for Europa stort sett er det eneste det enda ikke er stilt spørsmål ved i Trump-leirens strategipapirer. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius beskrev også nukleærdebatten som «det siste vi trenger nå». Det er en «kompleks diskusjon som ikke en gang bør startes».

Men dette er taktiske meningsforskjeller. På anliggender om gjenopprusting, krig og klassekrigføring er hele den europeiske styringsklassen samstemt. På sidelinjene av NATOs forsvarsministres møte, som fant sted i Brussel torsdag, kom Pistorius med påstanden at Tyskland spiller en ledende rolle i NATO og er i ferd med å bli «ryggraden» og det «logistiske knutepunktet» for Europas forsvar. Han skrøyt at hans land for første gang hadde overskredet 2 prosent-målet for militærutgifter. Fra neste år vil det besørge alliansen 35 000 deployerbare soldater i tillegg til 200 fly og krigsskip.

Andre europeiske NATO-medlemmer øker også deres militærutlegg. Atten av 31 har nå nådd målet på 2 prosent. For ti år siden hadde bare tre gjort det. Og dette er bare begynnelsen. Våpenindustrien i Europa blir også massivt utbygd, for igjen å kunne produsere ammunisjon og våpen i stor skala.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har seinere denne måneden til hensikt å presentere en plan for å støtte den europeiske forsvarsindustrien med milliarder av euro av skattebetalernes penger, og for å slå seg sammen på tvers av landegrensene.

Trumps trusler tjener bare som en utløser for en ytterligere eskalering av gjenopprustingsspiralen. Noen kommentarer har derfor ønsket Trumps uttalelser velkomne som en «vekker». Politico, som nå eies av det tyske Springer-forlaget, publiserte for eksempel en kynisk artikkel under overskriften «Donald Trump gjorde bare Europa en tjeneste», der det står: «Trumps tordenskrall burde bidra til å refokusere Europas strategiske kompass.»

Det britiske tidsskriftet International Affairs kommenterte at Trumps kommentarer var «en vekker for Europas ledere, og spesielt de i Berlin, London og Paris... Om ikke Donald Trump kan forene Europas ledere for Europas forsvar, er det virkelig lite håp.»

Europeisk gjenopprusting er ikke bare rettet mot Russland. Selv om de europeiske maktene i NATO fortsatt arbeider tett med USA, er de økonomiske og geopolitiske rivaler. Begge sider påla under Trump-presidentskapet hverandre handelskrigstiltak, som aldri ble helt opphevet under Biden. Og det ulmer også voldsomme spenninger mellom de europeiske maktene.

Ledende tyske politikere – anført av tidligere utenriksminister og nåværende forbundspresident Frank-Walter Steinmeyer og tidligere forsvarsminister Ursula von der Leyen – forlangte allerede for 10 år siden at Tyskland skulle forlate sin «militære tilbakeholdenhet», og bli den ledende makten i Europa, og nok en gang spille en politisk og militær rolle over hele verden, som korresponderer med landets økonomiske tyngde. Samme år støttet de ytre høyre-kuppet i Kiev, som satte kursen for USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. USA, EU og unionens medlemsland har finansiert og militært kontrollert krigen med hundrevis milliarder av dollar.

Oppfordringen til militær autonomi og nukleær autonomi viser at de europeiske maktene, så vel som USA, ikke vil stoppes av noe for å oppnå deres imperialistmål – ikke engang av en atomkrig som vil ødelegge Europa og true menneskehetens overlevelse. Det som driver dem – som i den første og den andre verdenskrigen – er den uløselige krisa i kapitalistsystemet, som de forsøker å løse med en tvungen omfordeling av verden, og å erklære krig mot deres egen arbeiderklasse.

Det er bare én måte å stoppe krigen, som støttes av alle borgerlige partier, inkludert det nominelle «venstre» og fagforeningene: Den uavhengige mobiliseringen og foreningen av den europeiske, amerikanske og internasjonale arbeiderklassen i kampen mot sosiale nedskjæringer, diktatur og krig. Denne kampen må baseres på et sosialistisk program med målet å styrte kapitalismen. Dette er programmet forfektet av Den internsjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – og dens seksjoner.