Jeremy Corbyn, tidligere leder for Labour Party, har kunngjort at han stiller som en uavhengig kandidat for hans valgkrets Islington North i det britiske generalvalget, og stiller mot Labour-kandidat Praful Nargund. At han stiller i opposisjon til Labour betyr at Corbyn har blitt utvist fra partiet etter 58 års medlemskap.

Corbyn hoppet ikke fra den høyreorienterte, krigshissende organisasjonen, men ble skjøvet. Ei kortliste på to personer ble av partiledelsen pålagt den lokale Labour Party-valgkretsen, som ble nektet muligheten til å nominere deres egne kandidater, etter et nesten enstemmig forslag som krevde retten til å gjøre nettopp det. Corbyn har holdt Islington North for Labour fra 1983 til 2021.

Corbyns respons på hans fjerning oppsummerer hans dype opposisjon mot enhver politisk utfordring av Labour, der han fortsetter hans livsoppdrag med å underordne arbeiderklassen dette proimperialisme partiet. Selv etter å ha blitt utsatt for ei heksejakt og utvist, nekter han fortsatt å igangsette en offensiv mot sir Keir Starmers «parti for NATO», sionisme og innstramminger, kun en lokal kampanje til støtte for hans egne, personlige skrupler.

Siden han overga Labour-lederskapet til Starmer, bare for å få Labour-partipisken fjernet for mer enn fire år siden for å ha nektet å be om unnskyldning etter høflig å ha antydet at falske påstander om «venstre antisemittisme» var blitt overdrevet av hans fiender, har forskjellige pseudo-venstre-organisasjoner holdt ut utsikter til at Corbyn skulle stå fram som lederen for et nytt parti til-venstre-for Labour. Dette var av spesiell betydning der millioner av arbeidere og unge mennesker vendte seg bittert mot Starmers parti på grunn av dets støtte til Israels genocid mot palestinerne i Gaza.

I måned etter måned gjorde Corbyn det stikk motsatte – der han på plattformene til Stop the War Coalition til og med nektet å kritisere Starmer eller Labour ved navn, der han kom med vage appeller til alle partier om å støtte en våpenhvile.

Corbyn har nå kunngjort at han stiller mot Labour uten en eneste gang å kritisere hans tidligere parti over dets støtte for massemord og etnisk rensing i Gaza, for NATOs de facto krig mot Russland i Ukraina, eller stort sett noe annet. Han har nøye laget hans kampanje for ikke å komme i konflikt med Labour, bortsett fra innenfor grensene til Islington North.

I en video postet på X og en artikkel han valgte å publisere i den lokale Islington Tribune der han kunngjorde hans kandidatur, passerer ikke ordet Gaza Corbyns lepper, med den eneste skrå referansen som var et løfte om støtte til «globale anliggender om fred og rettferdighet», ytret mot et to-sekunders bakteppe av at han talte til en propalestinsk protest.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

I stedet for noen som helst systematisk kritikk av Labour klager Corbyn over at «medlemmer av Islington North har blitt nektet retten til å velge deres egen kandidat,» og konkluderer: «Så vi må stå opp. Vi må stå fram og si at vi ikke tar dette lenger. Vi vil hevde våre rettigheter.»

Dette er det mest animerte Corbyn noen gang har vært i møte med ei vedvarende politisk heksejakt, initiert i det øyeblikket han ble populært valgt som Labour-partileder i 2015, som så hundrevis av hans egne supportere, inkludert noen av hans nærmeste allierte, baktalte som «jødehatere» og drevet ut av partiet.

Corbyn gjorde ingenting i de fem årene han ledet partiet annet enn å trekke seg tilbake for hans blairist-motstandere, enten dette innebar medlemskapsutvisninger eller sentrale politiske spørsmål som bombing av Syria, NATO-medlemskap og fornyelse av Storbritannias kjernefysiske avskrekking. Ingenting skulle få Corbyn til å føre en kamp mot partiets høyrefløy der de samarbeidet med Toryene og sikkerhetstjenestene for å sikre at Labour ble fullstendig gjenopprettet som et nakent probusiness parti for innstramminger og krig.

I dag, med Starmer som leder av et parti som ikke kan skilles fra Toryene på noen fundamentale spørsmål, opp til og inkludert dets hyllest for Margaret Thatcher, er alt Corbyn kan mønstre en personlig appell for en «fundamental omfordeling av makt og rikdom, offentlig eierskap av vann-, post-, energiselskaper», kontroll av husleier og «et helsevesen som ikke er leketøyet til globale selskaper». «Disse fundmentale kravene», antyder Corbyn høflig, «blir for øyeblikket ikke presentert av den offisielle opposisjonen».

Hva angår Corbyns egne planer om han blir valgt sier han at «hvem enn statsministeren er», vil han «holde dem til ansvar». Tiår med Corbyns opptredener på bakbenkene gjør det klart hva dette betyr i praksis: rutinemessige ikke-hørte bønner og sporadiske skjellsord levert til et halvtomt Underhus.

Corbyns referanse til å stille den som måtte vinner til ansvar betyr at han ikke trenger å si hva hans holdning til en Starmer-regjering er, eller hans relasjon til den dersom han blir valgt. Men faktum er at han vil fortsette å støtte Labour fra opposisjonsbenkene og å appellere til arbeidere og unge om ikke å gi opp håpet om å skyve en Starmer-regjering til venstre.

For å tydeliggjøre hans politiske lojaliteter uttrykker han sitt «håp» i hans valgerklæring «at de menneskene som alltid har støttet Labour, og faktisk er medlemmer av Labour Party, vil forstå at jeg er her for å representere og tjene folket i Islington North på de samme prinsippene jeg alltid har hatt som MP for dette området.»

Corbyn har ikke kommet med noen oppfordring til noen av hans medlemskolleger i Socialist Campaign Group (SCG) av MP-er som fortsatt er i Labour Party om å slutte seg til ham, og ingen av dem har risikert deres eget medlemskap i det parlamentariske partiet ved å tilby deres støtte.

Den kanskje mest bemerkelsesverdige tausheten er fra en av Corbyns nærmeste allierte, Diane Abbott, som har fått partipisken trukket tilbake av Starmer etter å ha blitt anklaget for rasisme og først vil finne ut om hun får lov til å stille som Labours kandidat for Hackney North og Stoke Newington, som hun har representert i 37 år, den 4. juni, dagen da kandidatutvelgelsen avsluttes.

I mellomtiden går John McDonnell, Corbyns tidligere skyggefinansminister, og alle hans andre SCG-medlemskolleger, alle i gang med jobben å føre valgkamp for en Labour-seier. Når det gjelder å opponere mot Starmer og hans skyggekabinett av høyreorienterte ideologer, har en ensidig våpenhvile blitt kalt av alle dem som skulle bli lederne for Labours venstrefløy transformasjon.

Og Corbyn gjør det klart at dette vil opprettholdes gjennom hele valget. Der han erkjenner at «dette kommer til å bli en valgkamp med forferdelig mye kastet mot oss,» lover han ikke å kontre med noen slag tilbake: «Vi vil holde oss til retningslinjene, til sakene.»

Det som sies om Corbyn gjelder for den nyopprettede organisasjonen Collective, ledet av Andrew Feinstein, den tidligere representanten for African National Congress (ANC). World Socialist Web Site beskrev Collective i forrige måned som «en samling av alt vrakgods fra Corbyn-prosjektet, kastet overbord etter den totale kollapsen for dets uttalte mål om å skyve Labour Party til venstre».

Vi bemerket: «Det sier alt om den formelle lanseringen av Collective som et parti at den skal utsettes til etter generalvalget, mest sannsynlig for å imøtekomme Corbyn, den ettertraktede galjonsfiguren for partiet, som ønsker å bestride hans sete for Islington North som en uavhengig, og ikke utfordre en Starmer-valgseier.»

Selv om det ikke er erkjent andre steder skriver New Statesman at «Corbyn er medlem av ei politisk gruppe kandidater kalt Collective», sammen med «tidligere Labour-MP Claudia Webbe, Shamima Begums advokat Tasnime Akunjee og Andrew Feinstein». Magasinet tillegger: «På lang sikt har Collective som mål å bli et politisk parti.'

Corbyns politiske feighet bekrefter at et slikt parti, om det til slutt blir opprettet etter at generalvalget er over, vil være en «venstre»-prateklubb, som opererer i periferien av et Labour Party det ikke har noe perspektiv om noen gang å erstatte.

I årevis utropte hver en pseudo-venstre-tendens i Storbritannia Corbyn som mannen som skulle forvandle Labour. Og de smisker fortsatt for hans føtter, mens de følger hans ledelse i å nekte å mobilisere arbeidere i opposisjon til Starmers parti.

Socialist Equality Party og partiets kandidater vil for deres del bruke valgkampen til å forberede de mest framskredne arbeiderne og ungdommene til å bygge det nye lederskapet arbeiderklassen trenger for å føre fram en politisk klassekamp mot innstramminger, diktatur, genocid og krig.