Fem uker etter presidentvalgene i Venezuela den 28. juli forlangte den fascistiske lederen av den USA-støttede opposisjonen, Maria Corina Machado, torsdag at Biden-administrasjonen «gjør mer» for å fjerne president Nicolas Maduro fra makten.

Der Machado snakket med journalister fra et ukjent sted hevdet hun dette var et spørsmål av strategisk betydning for amerikanske interesser globalt, og konkluderte: «Jeg er for et maksimalt press.» Hun gjentok deretter hennes appeller til det venezuelanske militæret om å styrte Maduro.

Etter en høyesterettsdom den 22. august som erklærte Maduro gjenvalgt har Machados Forent plattform-koalisjon fortsatt å hevde at dens kandidat, Edmundo González Urrutia, vant valget.

Hele valget fungerte forutsigbart som et falskt «demokratisk» dekke for å skape betingelsene for et kupp og mulige utenlandske militærintervensjoner, og Biden-administrasjonen eskalerer allerede presset på alle fronter.

Samtidig, etter å ha mislyktes i å avsette Maduro ved ganske enkelt å anerkjenne en annen egen-salvet «president» som Juan Guaidó i 2019, har Washington fortsatt å støtte samtaler med Caracas om en framforhandlet overlevering av makten.

Om mulig håper Biden-administrasjonen på et regimeskifte uten en langvarig borgerkrig eller en mer katastrofal økonomisk forstyrrelse som kan påvirke oljeproduksjonen, eller provosere fram en ytterligere utvandring av migranter og den politiske intervensjonen fra nøkkelsektorer av arbeiderklassen.

Wall Street Journal rapporterte denne uka at den USA-baserte oljegiganten Chevron presset Det hvite hus til å trygge dens fortsatte produksjon i landet, som har de største kjente reservene i verden, selv om det betyr å holde Maduro ved makten.

Venezuelansk oljeeksport, inkludert til USA og Europa, nådde forrige måned en fireårshøyde på rundt 885 000 fat per dag, og blir ansett som et potensielt alternativ for Europa til erstatning av Russland, som har sine eksporter sanksjonert, og det krigsherjede Midtøsten.

Selskapets direktører hevdet dessuten at Chevron fungerer som «et bolverk der mot at geopolitiske motstandere får ytterligere fotfeste i landet».

Biden-administrasjonen har imidlertid gjort det klart at i sammenheng med en framvoksende verdenskrig mot Russland og Kina, vil ingenting være tilstrekkelig annet enn total dominans av venezuelansk olje og andre viktige naturressurser og billige arbeidsplattformer i den amerikanske imperialismens «bakgård».

Pro-opposisjonsdemonstrasjoner har vært dempet siden den 30. juli. Selv om selskapsmediene hevder at dette først og fremst skyldes ei bølge av arrestasjoner og undertrykking, kan en så rask undertrykking av protestene ledet av det ytre høyre bare forklares med mangel på aktiv folkelig støtte, som fullstendig motsier påstandene fra det morenoistiske pseudo-venstre at disse protestene på noen måte representerte «folkeviljen».

Det ytre høyre har fortsatt deres angrep mot offentlig infrastruktur, som bare forverrer masselidelser, inkludert muligens nylige branner som midlertidig har forstyrret det elektriske nettet og jernbanene.

Mens de truer med å legge til sanksjoner mot venezuelanske tjenestepersoner handler Washington nå først og fremst gjennom sine regionale allierte, både de åpent høyreorienterte og de nominelle «venstre»-regjeringene, som har kombinert direkte appeller om samtaler med Maduro med rabiate provokasjoner og ouverturer i bakkanaler til de venezuelanske væpnede styrker.

Amerikanske myndigheter stjal i forrige uke Maduros presidentfly i Den dominikanske republikk, der multimillionærpresidenten Luis Abinader møtte USAs utenriksminister Antony Blinken fredag for å koordinere framtidige handlinger relatert Venezuela.

I en vesentlig intensivering av disse bestrebelsene forespurte Ecuadors president, bananoligarken Daniel Noboa, torsdag om at FNs sikkerhetsråd erklærer den venezuelanske krisa som en «direkte trussel mot regional stabilitet og internasjonal sikkerhet», der han åpenbart forsøkte å legge til rette for en utenlandsk militærintervensjon. Den kinesiske og den russiske delegasjonen blokkerte diskusjonen.

Samme kveld var den argentinske presidenten Javier Milei vertskap for et toppmøte i det fascistiske Madrid Forum som Machado tilhører. Der beklaget denne heialederen for sionistgenocidet i Gaza at «den frie verden folder sine armer» mens Maduro gjør Venezuela til en «menneskelig gravlund».

Samtidig som Milei talte avsluttet argentinske tropper 10 dager med militærøvelser sammen med Pentagon og det chilenske militæret, som ble arrangert av Chiles pseudo-venstre-president Gabriel Boric. Øvelsene ble lansert etter en «forsvarskonferanse» i Santiago, hvor det amerikanske militærets øverste sjef, flyvåpengeneral Charles C. Brown, og kommandant for US Southern Command, hærgeneral Laura Richardson, og flere militære embetsmenn fra Latin-Amerika og NATO diskuterte «regionale trusler mot demokratiet», med et fokus på Venezuela.

Så var det publiseringen av en uttalelse signert av 31 tidligere latinamerikanske og spanske presidenter, med hender dekket av blod fra hundretusener fra imperialistkriger og statsvold, som forlanger at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) beordrer arrestasjon av hele det venezuelanske lederskapet.

På en måte fullstendig medskyldig med disse fascistkreftene, har Maduros nominelle allierte i «rosa bølge»-regjeringene til Lula da Silva i Brasil, Gustavo Petro i Colombia og Andrés Manuel López Obrador (AMLO) i Mexico forsøkt å presse Maduro mot ei avkjøringsrampe, samtidig som de støtter kravene fra det venezuelanske ytre høyre og Washington at Maduro skal fremlegge bevis på hans seier.

Etter at Maduro og Machado begge avviste deres initielle forslag om nye valg, presser Lula og Petro nå på for en internasjonal «gransking» av stemmedokumentasjonen og opprettelsen av en overgangsregjering.

Disse manøvrene gjør det klart at valgene fra begynnelsen av var tenkt som en mekanisme for å presse fram et regimeskifte og sikre amerikanske geopolitiske interesser i konteksten av brutale økonomiske sanksjoner. Alle forlangender om en gransking av valgdata fra disse regjeringene er innrettet på å fremme pådriveren for å bringe CIA-«assets», som utgjør den høyreorienterte opposisjonen, til makten.

Foreløpig har den colombianske utenriksministeren Luis Gilberto Murillo, som er spesielt tett til det amerikanske politiske etablissementet, forsøkt å koordinere et møte mellom Maduro, Lula, AMLO og Petro i en bestrebelse åpent støttet av Washington.

I løpet av denne prosessen har Lula antatt en stadig mer utålmodig og truende tone, der han i forrige uke erklærte at Maduro «må bære konsekvensene av hans handlinger, og jeg vil bære konsekvensene av mine handlinger. Nå har jeg den politiske bevisstheten at jeg prøvde å hjelpe mye, men mye og mye.» Det er verdt å minne om at i desember i fjor satte Lula ut tropper til den venezuelanske grensa samtidig med trusler fra Maduro om å ta kontroll over territorier som er omstridt med nabolandet Guyana.

Samtidig har Washington forsøkt å lage et eksempel av regjeringen til Honduras’ president Xiomara Castro, en av de få som fortsatt støtter Maduro. Forrige uke fordømte den amerikanske ambassadøren et møte mellom tjenestemenn for Honduras’ forsvar med Venezuelas forsvarsminister Vladimir Padrino López. Dette ble fulgt av lekkingen av en video gitt av lederen av et lokalt narkokartell til amerikanske myndigheter som viser Castros svoger motta penger fra kartellet under hennes valgkamp.

Dette har ført til ei bølge av fratredelser i Honduras og en kampanje i media og politikken som oppfordrer til å styrte Castro selv, på samme måte som før det USA-støttede militærkuppet i 2009 som skjøv ut Castros ektemann, Manuel Zelaya.

Maduro-administrasjonen har i mellomtiden forsøkt å bruke valgene og etterspillet til å overbevise amerikansk imperialisme om at den kan tjene deres interesser bedre enn opposisjonen ved å fortsette å undertrykke klassekampen. Den har kombinert trusler mot den høyreekstreme opposisjonen med ei olivengrein til amerikansk imperialisme.

Samtidig peker en nylig omrokkering av statsrådsstillinger, inkludert utnevnelsen av Diosdado Cabello – den nest mektigste Chavistas-lederen – til innenriksminister, på usikkerhet over intern troskap. Valgene har også vist at regjeringen har mistet et betydelig støttegrunnlag i arbeiderklassen.

De siste dagene har arrestasjoner av mistenkte opposisjonstilhengere stanset, og et lovforslag om å forby utenlandske NGO-er og et annet for å utslette organisasjoner beskyldt for «fascisme» har blitt midlertidig skrinlagt.

Maduro har også utvidet undertrykkingen av organisasjoner til venstre for regjeringen.

Mens en arrestordre ble utstedt mot opposisjonskandidaten González Urrutia, har bestrebelser for å arrestere ham og Machado vært begrenset. På onsdag innkalte statsadvokat Tarek William Saab, en Chavista-toppleder, González Urrutias advokat, José Vicente Haro, til et privat tre timer langt møte.

Mens Williams Saab bekreftet arrestordren mot González Urrutia og avviste forespørsler om en gransking av valget, representerer Haro selv ei bru mellom fraksjoner av styringsklassen og amerikansk imperialisme. Han hjalp til med å utarbeide grunnloven fra 1999 som ble godkjent under Hugo Chávez, og flere andre lover, mens han rådga topp Chavista-tjenestepersoner før han ble en Stanford-stipendiat og gjorde hans tilknytninger til amerikanske medie og utenrikspolitiske kretser dypere.

Farene for arbeiderklassen kan ikke overvurderes. Dersom Machado-Gonzalez får deres vilje vil de installere et fascistisk militærdiktatur som vil forsøke å privatisere oljeressursene og andre sektorer og innføre brutale sosiale innstramminger etter ordrer fra Wall Street, samtidig som de innordner landet bak USA-NATO-krigen mot Kina og Russland.

Enhver etablert politisk organisasjon i Venezuela har imidlertid vært involvert i å støtte Chavismo eller det ytre høyre. Det viktigste aspektet ved den venezuelanske krisa er at den har avslørt alle borgerlige nasjonalistiske regjeringer i den latinamerikanske rosa bølga og deres pseudo-venstre-apologeter som instrumenter for amerikansk imperialisme, mens den drar regionen og verden mot verdenskrig, fascistreaksjon og barbari.