Valget av Anura Kumara Dissanayake, partileder for Janatha Vimukthi Peramuna (JVP – Folkets frigjøringsfront), som president for det sørasiatiske øylandet Sri Lanka, berettiger en grundig undersøkelse. Det varsler brå politiske endringer globalt, der kapitalistelitens tradisjonelle politiske partier og styremekanismer bryter sammen under tyngden av voksende klassemotsetninger og imperialistpådriveren for på nytt å fordele planeten gjennom global krig.
Sri Lanka ble for to år siden skaket av folkelige oppstander næret av befolkningens akutte økonomisk vanskeligheter etter at regjeringen misligholdt landets massiv utenlandsgjeld. Masseprotestene kulminerte med at president Gotabhaya Rajapakse ble tvunget til å flykte fra landet og trekke seg – bare for å bli erstattet av Ranil Wickremesinghe, en notorisk pro-amerikansk marionett, som umiddelbart påla IMFs brutale innstramminger.
Nå har Dissanayake, som leder både partiet JVP og dets breiere «nasjonale enhets»-front, National People’s Power (NPP), blitt slynget inn i embetsvervet. For snaue fem år siden oppnådde Dissanayake, da han stilte som presidentkandidat for JVP-NPP, bare 446 000 stemmer, 3,8 prosent av de totalt avgitte. I sist lørdags valg oppnådde han 5,63 millioner stemmer, eller mer enn 42 prosent. Wickremesinghe og to andre ledere av det tradisjonelle politiske etablissementet, Saijith Premadasa og Namal Rajapakse, gikk på ydmykende nederlag.
Den internasjonale pressen proklamerer i banneroverskrifter at Sri Lanka har valgt «en marxistisk president». Dette er ei grotesk løgn.
JVP er en høyreorientert, nasjonalistisk og kommunalistisk bevegelse, gjennomsyret av singalesisk populisme og fiendtlighet mot øyas tamilske minoritet. JVP har i flere tiår fungert som en avgjørende støtte for det srilankiske borgerskapet, inkludert i årene 1988 og 1989 da partiet utførte morderiske angrep på venstreorienterte og arbeiderorganisasjoner.
Dissanayakes påstand at en JVP-NPP-regjering vil regulere relasjonene mellom alle de ulike sosiale gruppene og interessene som utgjør det srilankiske samfunnet (det vil si de stridende klassene), for å forsone dem og få alle til å «arbeide for nasjonen», er mer beslektet med fascisme enn noe som ligner sosialisme.
JVP handlet på sitt image som en «outsider», og kom med begrensede løfter om økte sosiale utlegg, mens partiet høylytt protesterte mot den tradisjonelle politiske elitens åpenbare korrupsjon.
Alt dette var fullstendig uoppriktig. JVP har offentlig forpliktet seg til å arbeide innenfor «parameterne» av IMF-redningspakke som er framforhandlet av Wickremesinghe. IMFs redningsaksjon krever at den srilankiske regjeringen eliminerer hundretusenvis av offentlige arbeidsplasser og bokfører store budsjettoverskudd i årene som kommer gjennom regressive tollsatser, skatteøkninger og den fortsatte uthulingen av det offentlig helse- og utdanningsvesenet.
JVP har siden 2022 flittig kurtisert big business og fortsatt sine mangeårige bestrebelser for å dyrke tilknytninger til sikkerhetsstyrkene. Partiet har også gjentatte ganger møtt USAs ambassadør til Sri Lanka Julie Chung, og høytstående indiske tjenestepersoner. I en taushet som beviser samtykke har JVP ikke gitt noen offentlige kommentarer til Sri Lankas tiltakende integrering inn i den USA-ledede, India-støttede militærstrategiske offensiven mot Kina.
Imperialismen og den srilankiske styringsklassen har tatt mål av Dissanayake og JVP. Der han innrømmet hans nederlag proklamerte Wickremesinghe, som hadde brukt valgkampen for å tordne mot den angivelige trusselen et Dissanayake-presidentskap ville utgjøre for økonomien, umiddelbart at han var «sikker» på at Dissanayake ville «styre Sri Lanka på en kurs for fortsatt vekst og stabilitet».
Indias statsminister Narendra Modi og det amerikanske utenriksdepartementet utstedte hyllende uttalelser, og uttrykte deres iver etter å arbeide med den nye presidenten for å «styrke» båndene.
Når det er sagt, en eksplosiv klassedynamikk er på gang som snart vil bringe arbeiderklassen og bygdesliterne hodestups i konflikt med Dissanayakes selverklærte «folkets regjering».
Uansett hvilke forhåpninger breie deler av arbeidende mennesker har til JVP, de vil uunngåelig bli knust, der partiets regjering håndhever IMFs innstramminger.
Forøvrig, i den tamilske majoriteten i nord og øst og plantasjedistriktene, er det allerede stor vaktsomhet, om ikke åpen fiendtlighet, mot den påtroppende regjeringen, på grunn av JVPs historikk for kommunalistisk ansporing. I valgdistrikter med tamilsk majoritet endte Dissanayake på tredje eller fjerde plass, med 10 prosent eller mindre av stemmene.
ICFI og SEP (Sri Lanka)’s tiår-lange kamp mot JVP
Som et avgjørende bidrag til arbeiderklassens politiske forberedelse for neste trinn i kampen, vil World Socialist Web Site de kommende dagene og ukene forklare og dokumentere den politiske historikken til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens srilankiske seksjon i å bekjempe JVP og dets småborgerlige nasjonalistiske politiske orienteringer.
Det å utsette JVPs evolusjon og politiske svingninger for en marxistisk klasseanalyse har vært og er avgjørende for kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet og samling av bygdesliterne bak seg i kampen mot det srilankiske borgerskapet og verdensimperialismen.
JVP ble grunnlagt i 1966 på grunnlag av en blanding av maoisme, castroisme og singalesisk populisme. Partiet ledet i april 1971 et katastrofalt opprør av singalesiske landsbygdungdommer mot en koalisjonsregjering ledet av Sri Lanka Freedom Party, som partiet ved valget mindre enn ett år tidligere støttet og hyllet som «progressiv».
Revolutionary Communist League, forgjengeren til Socialist Equality Party (Sri Lanka), forsvarte JVP mot brutal statsrepresjon. Samtidig avslørte RCLs grunnleggende generalsekretær, Keerthi Balasuriya, i dokumentet JVPs politikk og klassekarakter, JVPs virulente antiarbeiderklassekarakter som hånet arbeidernes økonomiske kamper «som kamp for kopper med grøt», fordi de avledet fra den «patriotiske» kampen mot imperialisme. JVP hevdet, i maoistisk-stalinistisk folkefront-stil, at imperialismen «poolet» alle «sosiale klasser sammen».
Balasuriya pekte også på JVPs fordømmelser av tamilsktalende plantasjearbeidere som «privilegerte» og agenter for «indisk ekspansjonisme». Han advarte at med partiets promotering av virulent antitamilsk rasisme «skaper JVP en antiarbeiderklassebevegelse» som «godt kan bli brukt av en framtidig fascistbevegelse».
Disse advarslene ble mer enn bekreftet. På 1980-tallet framsto JVP som den mest iherdige forfekteren av den srilankiske styringsklassens krig mot den tamilske minoriteten. I 1988 og 1989 ledet partiet et væpnet opprør mot den reaksjonære India-Sri Lanka Avtalen med den begrunnelse at den truet enheten av den singalesiske-dominerte kapitaliststaten. Initielt i samspill med statsminister (seinere president) Ranasinghe Premadasa og deler av statsapparatet gjennomførte JVP en attentatskampanje, der hundrevis av venstreorienterte politiske motstandere, fagforeningsfolk og arbeidere, deriblant RCL-medlemmer, ble drept.
Premadasas plan var å bringe JVP under regjeringens vinge og bruke partiet som en statens medhjelper. Da dette viste seg umulig fanget den srilankiske staten Rohana Wijeweera og de to andre viktigste JVP-lederne og henrettet dem summarisk i løpet av timer. Denne antidemokratiske handlingen ble deretter fulgt opp av en massiv kampanje av statsrepresjon med siktemål å undertrykke misnøyen på landsbygda sør på Sri Lanka, der titusener døde.
Ikke desto mindre fikk JVP i 1993 gjenoppta politisk aktivitet under påskudd om å «forene nasjonen» mot det fornyede tamilske opprøret i nord og øst, med siktmål om nok en gang å bruke partiet som en støtte for borgerskapets styre. JVP hjalp i 1994-valget styringsklassen til å besørge seg et statlig ansiktsløft, for å fortsette den antitamilske krigen og angrepet på arbeiderklassens sosiale posisjon. Partiet bidro til å bringe Kumaratunga og hennes SFLP til makten i stedet for det dypt forhatte UNP-regimet som hadde hatt vervet i mer enn 15 år.
JVP integrerte seg deretter stadig mer inn i det politiske etablissementet, mens partiet forble de sterkeste forfekterne for den rasistiske krigen, til den i mai 2009 endte i massakren på 40 000 tamiler. I 2004, i en valgallianse med big business-partiet SFLP, vant JVP 39 seter – så absolutt partiets valghøydepunkt inntil sist lørdags valg. Partiet ble tildelt 3 kabinettposisjoner og håndhevet et big business-utarbeidet program for innstrammingstiltak, men trakk seg seinere fra regjeringen fordi det hardnakket motsatte seg ethvert samarbeid med LTTE-opprørsadministrasjonen for å bistå ofrene for den ødeleggende tsunamien i desember 2004.
Den politiske utfordringen arbeiderklassen står overfor
Arbeidere må være på vakt. JVP har i seinere år offentlig dempet sin antitamilske sjåvinisme. Men nasjonalisme og kommunalisme er avlet inn i partiets beinmarg. Sjåvinistiske appeller har animert dets mangeårige bestrebelser for å kurtisere militær-sikkerhetsapparatet, deriblant gjennom etableringen av NPP-«kollektiver» av hær- og politiveteraner.
Konfrontert med stigende folkelig opposisjon vil JVP trekke på sine egne reaksjonære tradisjoner og de fra styringsklassen, anspore sjåvinistisk reaksjon og anvende politi-militær represjon.
Utviklinger på Sri Lanka varsler eller avslører ofte i embryo skarpe endringer i verdenssituasjonen.
Sri Lankas «politiske sjokk» vil gjentas andre steder. Styringsklassen vil i tiltakende grad finne seg tvunget til å basere seg på, inkludert i de utøvende regjeringskontorene, nasjonalistiske og pseudo-venstrepartier den hittil har holdt på en armlengdes avstand. I Europa har arbeiderklassen allerede hatt gjentatte erfaringer med slike krefter ved makten, mest notorisk i Hellas, hvor Syriza, valgt på et løfte om å motsette seg utslettingen av sosiale utlegg, umiddelbart innførte de mest drakoniske EU-innstrammingene.
Ingen mangel på opportunister, imponerte over den plutselige veksten av den ene eller den andre antiarbeiderklasse-styrken vil forsøke å gjete arbeidere til å støtte eller på andre måter å tilpasse seg slike bevegelser.
Det må føres politisk krig mot slike krefter som del av en intensivert politisk, teoretisk og organisatorisk kamp for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Dette krever en energisk intervensjon i alle dens kamper, for å bevæpne den med et sosialistisk-internasjonalistisk program og de avgjørene lærdommene fra de store klassekampene det siste et-og-et-halvt århundre.
Det var på dette prinsipielle grunnlaget SEP mønstret en kraftig intervensjon i det srilankiske valget, og kandiderte med den pensjonert læreren og mangeårige partilederen Pani Wijesiriwardena.
Og det er på dette grunnlaget SEP nå vil utvikle kampen for å forene og mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk makt, som samler bygdemassene og andre undertrykte bak seg for å møte slagene fra den innkommende JVP-regjeringen og fremme kampen mot krig, IMF-innstramminger og for sosial likhet – det vil si, revolusjonær sosialisme.