Fredag gikk en halv million arbeidere over hele Italia til en landsdekkende éndagsstreik. Streiken, kalt av flere fagforeninger som respons på voksende press fra grunnplanet, reflekterer brei arbeiderklassemotstand mot politikken for innstramminger og stadig dypere sosial ulikhet håndhevet av fascisten og Italias statsminister Giorgia Meloni.

Mange seksjoner av arbeidere deltok i streikeaksjonen, og det ble holdt protestmarsjer i dusinvis av byer. Den offentlige transporten ble påvirket i ei rekke byer, der bussjåfører, t-bane- og trikkeførere la ned arbeidet. Bagasjehåndterere på flyplassene i Milano og Venezia gikk til streik, det samme gjorde piloter og kabinansatte fra WizzAir Malta. Offentlige skoler ble vesentlig rammet der lærere streiket med krav om bedre finansiering og opponerte mot innstramminger. Stellantis-arbeidere streiket i Napoli, som også arbeidere fra Fincantieri-skipverftene og bildelprodusenten Marelli.

Italienske arbeidere opponerer mot Meloni-regjeringens 2025-budsjett, som inkluderer massive kutt i alle sosiale programmer, men øker militærbudsjettet med € 2 milliarder, og bringer det til rekordnivået € 32 milliarder. Dette bringer Meloni-regjeringen på linje med NATOs utgiftsmål midt i alliansens krig med Russland i Ukraina. De foreslåtte 5 prosent kuttene over hele fjøla vil ødelegge Italias offentlige helsevesen, som allerede er på randen av kollaps på grunn av underfinansiering og bemanningsmangler. Det samme gjelder utdanning, transport og andre essensielle samfunnstjenester.

Arbeidere i offentlig sektor blir tilbudt skarve 6 prosent lønnsøkning over tre år, mot en kumulativ økning av essensielle levekostnader siden 2021 estimert til 16 prosent. Videre er pensjonene satt til å øke med skarve € 3 i måneden, mens Fornero-loven som hever pensjonsalderen fortsatt er i kraft.

Arbeidere protesterte også mot stadig mer farlige arbeidsbetingelser som fører til dødsfall på jobb, av arbeidere kalt «arbeidsplassdrap». Forøvrig har regjeringens drakoniske «Sikkerhetsdekret 1660» innført strenge straffer mot ulike former for protester og dissens, rettet mot arbeidere generelt og immigranter spesielt.

Mot streiken og dens innvirkning på offentlig transport truet den høyreekstreme italienske visestatsministeren Matteo Salvini med å pålegge krav om minimumtjenester, i forsøk på å innskrenke streikeretten innskrevet i Artikkel 40 i den italienske Konstitusjonen.

Disse tiltakene er del av en eskalerende global klassekrig ført av de regjerende kapitalistelitene mot arbeiderne, som provoserer fram tiltakende opposisjon. Borgerskapets brutale forflytting til høyre er symbolisert av Melonis tette tilknytninger til klikken rundt fascisten og nyvalgt amerikansk president Donald Trump, som forbereder et innstrammingsprogram på svimlende $2 billioner mot amerikanske arbeidere, for å overvåkes av verdens rikeste mann, milliardæren Elon Musk.

** linked image

Elon Musk, utnevnt av Trump til å lede det uoffisielle departementet for offentlig effektivitet, har de siste månedene offentlig rost Meloni som «autentisk, ærlig og gjennomtenkt». Meloni kalte for hennes del Musk et «dyrebart geni». Musk har uttrykt interesse for å utvide hans næringsvirksomheter til Italia, deriblant Starlink satellitt-internettjenester og å bygge et Tesla-produksjonsanlegg, i gjenytelse for skattekutt.

Massive budsjettangrep forberedes på tilsvarende måte mot arbeiderklassen på tvers av Europa. Storbritannias Labour-regjering vedtok i oktober et sparebudsjett som pålegger utgiftskutt på £ 40 milliarder. Den franske regjeringen vakler på randen av kollaps over dens 2025-budsjett, der styringsklassen forlanger større militærutlegg og utgiftskutt utover de € 60 milliardene budsjettet foreslår.

Det viktigste politiske hinderet for en politisk motoffensiv fra arbeiderklassen mot disse truslene er de bankerotte pro-kapitalisme partiene og arbeiderbyråkratiene, tilknyttet stalinismen, som bestreber seg for å binde arbeiderklassen til kapitalismen og underordne den til innstramminger og imperialistkrig. Dette er rollen spilt i Italia av Det demokratiske partiet, Partito Democratico (PD), etterfølgeren av det stalinistiske Italienske kommunistpartiet, Partito Comunista Italiano (PCI), etter dets selvoppløsing i 1991.

PD har nå en tiår-lang historikk for angrep på arbeiderne. Etter den andre verdenskrigen ble det italienske borgerskapet tvunget til å innvilge arbeidslover og sosiale ytelser som tilbyr arbeidere betydelige beskyttelser. Den italienske arbeiderklassen hadde organisert massestreiker og væpnede opprør mot Mussolinis fascistregime, og mens PCI blokkerte en sosialistisk revolusjon, måtte kapitalistklassen for en tid komme med sosiale innrømmelser. Men i tiårene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, rullet påfølgende PD-ledede regjeringer systematisk tilbake disse vinningene.

Den breit hatede Jobbloven fra 2014, implementert av daværende PD-statsminister Matteo Renzi, undergravde jobbsikkerheten ved å lette restriksjoner for oppsigelser og tilrettelegge for usikre ansettelser.

Nåværende PD-leder Elly Schlein kritiserer nå Meloni, men støtter samtidig ytterligere innstrammingsreformer: «Vi står med arbeidere som krever verdighet og rettferdighet. Men vi må imidlertid tilnærme oss reformer på en ansvarlig måte, for å sikre langsiktig stabilitet.»

PD, i likhet med fagforeningsbyråkratiene i den stalinistiske Italias generalkonføderasjon for arbeid, La Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) og det sosialdemokratiske Italienske arbeiderforbundet, L’Unione italiana del lavoro (UIL), arbeider for å kanalisere det voksende raseriet i arbeiderklassen inn i politisk håndterbare baner som er kompatible med kapitaliststyre. Selv overfor Meloni, med hennes parti Brødre av Italia, Fratelli d'Italia (FdI), som stammer direkte fra Mussolinis Nasjonale fascistparti, Partito Nazionale Fascista (PNF), bøyer byråkratiene seg bakover for å opprettholde «sosial fred» og stabilisere kapitalismen.

Under streiken i går ba Maurizio Landini, generalsekretæren for CGIL, om samarbeid og dialog med Meloni-regjeringen, og uttalte: «Denne regjeringen må lytte til gatene og åpne en seriøs dialog med fagforeningene for å bygge en bedre framtid for alle.»

Bemerkelsesverdig var at transportfagforeningene begrenset streiken til 3 eller 4 timer (avhengig av lokalisering), mens de fritok jernbanearbeidere fra streiken og garanterte tjenester i samsvar med en forordning fra transportministeren.

For arbeidere representerer Melonis regjering en farlig konvergens av høyreekstrem nasjonalisme, innstramminger og militarisme. I løpet av dens to år har regjeringen aggressivt forfulgt antiimmigrantpolitikk, angrepet demokratiske rettigheter og deltatt i NATOs imperialistkriger. Dette er del av en breiere global trend, der kapitalistregjeringer utnytter økonomiske kriser for å innføre autoritære tiltak og forsterke ulikheten til tross for økende militans og motstand blant arbeidere.

Generalstreiken i Italia finner sted i denne internasjonale konteksten. I Nederland har titusener tatt til gatene for å motsette seg innstramminger i utdanningen. I Argentina har universitetsstudenter og arbeidere mobilisert mot fascistpresident Javier Mileis budsjettkutt. I USA signaliserer streiker fra bilarbeidere, lærere og helsetjenestearbeidere en økende avvisning av kapitalistisk utbytting.

Arbeidere globalt er stadig mer klar over at deres kamper henger sammen. I Italia er arbeidere helhjertet i opposisjon til Melonis medvirkning til krig og genocid. Utbredt forargelse ble vist under streiken mot regjeringens ubetingede støtte til Israels angrep på Gaza, forsvaret av krigsforbryteren Benjamin Netanyahu og mot Italias deltakelse i NATOs stedfortrederkrig mot Russland. Arbeidere som deltok i streiken ropte: «Nei til krig, ja til jobber!» og «Slutt å finansiere genocid!»

Krigen med Russland og Gaza-genocidet, i likhet med angrepet mot arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter på tvers av imperialistsentrene i Nord-Amerika og Europa, kan bare utkjempes ved en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen. For å føre en slik kamp må arbeidere overvinne begrensningene de er pålagt av arbeiderbyråkratiene og de borgerlige partiene og de nasjonale perspektivene de forfekter. Krefter som PD og de allierte fagforeningsbyråkratiene er mangeårige verktøy for italiensk kapitalisme, og blir raskt trukket til høyre.

Uavhengige grunnplankomitéer blir dannet i flere bransjer og land. Det å bygge Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – tilbyr arbeidere en vei framover, for å organisere seg uavhengig på en internasjonal skala og føre en revolusjonær kamp for sosialisme mot kapitalistoligarkiet.