Sør-Koreas president Yoon Suk-yeols mislykkede forsøk på å innføre militær unntakstilstand natta fra 3. til 4. desember har revet sløret av det som rutinemessig beskrives som et «blomstrende asiatisk demokrati», og avslører den sørkoreanske statens autokratiske fundamenter.

Det forsøkte militærkuppet er en advarsel, ikke bare til arbeidere i Sør-Korea men internasjonalt, om at styringsklassene rundt om i verden er drevet til diktatoriske metoder for å pålegge deres agenda for krig og innstramminger.

Yoon utstedte dekretet for krigsrett seint tirsdag kveld, der han fordømte opposisjonen i Det demokratiske partiet (DP) som nordkoreanske sympatisører og agenter, for å ha svekket hans budsjett og drevet landet «ned i avgrunnen av nasjonal ruin». Militærregimet overvåket av hærgeneral Park An-soo forbød umiddelbart all politisk virksomhet og streiker, innførte generell sensur, autoriserte arrestasjoner uten rettskjennelse og beordret streikende leger tilbake til arbeid.

Tusenvis samlet seg rundt Nasjonalforsamlingens bygning i Seoul, der tropper og politi forsøkte men mislyktes i å forhindre samlingen av parlamentet og arrestere forsamlingens speaker, og lederne av opposisjonen Det demokratiske partiet (DP) og Yoons eget Parti for folkemakt (PPP). Forsamlingen, der DP har et flertall av setene, ble samlet og med støtte fra tilstedeværende PPP-medlemmer ble det énstemmig vedtatt å kreve opphevelse av den militære unntakstilstanden.

Yoon nølte i flere timer. Å gå videre betydde å bryte det konstitusjonelle kravet om å oppheve den militære unntakstilstanden av en flertallsavstemming i Nasjonalforsamlingen. Det overordnede hensynet var imidlertid frykten i styringskretser for at militærkuppet skulle provosere fram masseopposisjon og streiker. Yoon trakk seg og kunngjorde på nasjonalt fjernsyn at dekretet om krigsrett ville bli trukket tilbake og tropper returnert til barakkene.

Ingenting er imidlertid løst. Den politiske duellen mellom presidenten og Nasjonalforsamlingen kontrollert av Det demokratiske partiet (DP) fortsetter. Demokratene gjør tiltak for å riksrettstiltale Yoon. Deres fagforeningsallierte i Den koreanske konføderasjonen av fagforeninger (KCTU) har kalt begrensede streiker og protester med krav om at presidenten trekker seg. Men den spake politiske responsen vil bare oppmuntre til et ytterligere forsøk på å løse den politiske krisa med diktatoriske midler.

Kuppforsøket i Sør-Korea er ikke ganske enkelt produktet av individet Yoon, men reflekterer internasjonale prosesser drevet av den globale kapitalismens sammenbrudd og at det tys til krig og innstramminger som provoserer fram masseopposisjon, streiker og en brei politisk radikalisering av arbeidere og ungdom.

I USA, verdensimperialismens sentrum, er fascisten Donald Trump, som åpent har erklært at han vil regjere som en diktator, i ferd med å komme til makten for å kutte billioner i sosiale programmer, utplassere militæret for å samle opp og utvise millioner av immigranter og bruke politistatstiltak mot politiske opponenter og arbeiderklassen. Trump vil, i tillegg til å forfølge krigene mot Russland i Ukraina og i Midtøsten, drastisk intensivere økonomisk krigføring, spesielt mot Kina, som kaster verden i retning av et nukleært holocaust.

Europa er intet unntak. Det ytre høyre og åpne fascistkrefter er enten ved makten, som tilfellet er i Italia, eller spiller en stadig mer dominerende politisk rolle, som i Tyskland og Frankrike, der regjeringen nå kollapser. Alle de europeiske imperialistmaktene forsterker deres militærer og intervenerer aggressivt inn i krigen mot Russland, som virkemiddelet til å fremme deres strategiske og økonomiske interesser, og tvinger arbeiderklassen til å betale prisen. Denne agendaen kan ikke pålegges demokratisk.

Washington Post har grepet til det mislykkede kuppet i Sør-Korea for å utbasunere det borgerlige demokratiets styrke, og erklærte: «Heldigvis besto Sør-Korea prøven, og landets demokrati kom gjennom ikke bare intakt, men også styrket. I en tid der demokrati ser ut til å være på retrett globalt – og mange amerikanere bekymrer seg for dets framtid i USA – burde disse hendelsene gjenopplive troen at demokratiske institusjoner er motstandsdyktige og folks ønske om frihet er universelt.»

The Post kom imidlertid med svært lignende kommentarer i kjølvannet av Trumps voldelige forsøk på å ta makten den 6. januar 2021 gjennom stormingen av Capitol. Mens kuppet mislyktes, planla Trump en mer nøye forberedt repetisjon i 2024, som da det kom til stykket viste seg unødvendig siden demokratenes politiske bankerott ga ham valget. Biden-administrasjonen har nå lovet en glatt overgang til det fascistiske Trump-regimet.

Utsiktene til en Trump-administrasjon kan godt ha oppmuntret Yoon til å komme med hans eget bud på diktatur. Yoons fascistiske antikommunistiske utblåsing mot nordkoreanske agenter påminner faktisk Trumps demagogiske fordømmelser av «fienden innenfra» – framfor alt arbeiderklassen.

Det er utvilsomt tilfelle at Biden-administrasjonen kjente til kuppforberedelsene i Sør-Korea og, i det aller minste, vendte det blinde øyet til. Kommandostrukturene til de 28 500 amerikanske troppene i Sør-Korea er tett integrert med Sør-Koreas militær. Etter at Yoon trakk seg, gjorde også Det hvite hus det, og hevdet det ikke hadde blitt offisielt informert om kuppet på forhånd.

Yoon har vært instrumentell for Biden-administrasjonen i dens forberedelser for krig mot Kina i å formalisere tette militære relasjoner med Japan og i Sør Koreas oppbakking av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Kuppforsøket i Sør-Korea avslører myten spredt av Washington, der konfrontasjonen med Beijing intensiveres, om at USA forsvarer de «levende demokratiene» i Asia som vokste fram på 1980- og 1990-tallet, mot det autokratiske Kina. Militærdiktaturene i hele regionen, som amerikansk imperialisme støttet til skaftet under den kalde krigen, ble først opphevet – med Washingtons støtte – da de ble en barriere for å integrere deres «tigerøkonomier» inn i globaliserte produksjonskjeder.

Sør-Korea er et klart eksempel. Amerikansk imperialismes deling av Den koreanske halvøya i kjølvannet av den andre verdenskrigen var bare mulig gjennom installeringen av marionettregimet til Syngman Rhee, den voldelige undertrykkelsen av opposisjon, og opprettholdt gjennom den blodige Koreakrigen som kostet millioners liv. Mens valg og demokratiets ferniss ble etablert i 1987 etter massestreiker og protester, forblir diktaturets statsapparat stort sett intakt. Yoons Parti for folkets makt (PPP) er en direkte etterkommer av det sørkoreanske diktaturets parti og dets ondskapsfulle, antikommunistiske ideologi.

Et lignende mønster kommer til uttrykk i hele Asia hvor de USA-støttede og installerte diktaturene nominelt ble erstattet av demokratier som nå er under store påkjenninger eller har kollapset. I Indonesia er nå Prabowo Subianto president, svigersønnen til diktatoren Suharto, som omfavnes av Washington til tross for hans tallrike og uhyrlige brudd på menneskerettighetene. På Filippinene sitter president Ferdinand Marcos jr. ved makten, sønnen til diktatoren Ferdinand Marcos, hvor han fungerer som USAs politiske angrepsbikkje mot Kina. Militærregimet som ble etablert i 2014-kuppet i Thailand er erstattet av en nominelt valgt regjering der militæret holder pisken i hånda.

I alle tilfeller, den såkalte borgerlige demokratiske opposisjonen – enten det er i USA, Europa eller Asia – har tilrettelagt for vendingen til fascisme og diktatur, og understreker et av de fundamentale prinsippene i Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon. I imperialismens epoke er borgerskapet som helhet organisk ute av stand til å forsvare grunnleggende demokratiske rettigheter. Det frykter proletariatet og dets trussel mot kapitalistsystemet langt mer enn det frykter utsiktene til diktatur.

Det eneste middelet for å forsvare demokratiske rettigheter er den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, som del av kampen for sosialisme internasjonalt, for å stanse stupet i retning verdenskrig og den stadig dypere sosiale krisa menneskeheten står overfor.