Vi publiserer her hovedresolusjonen vedtatt av Den syvende nasjonalkongressen til Socialist Equality Party (Storbritannia), avholdt fra 29. november til 2. desember 2024. WSWS vil de kommende dagene publisere resolusjonene, rapportene og bidragene til Kongressen.
1. Arbeiderklassen i Storbritannia og internasjonalt står overfor enorme farer. Ikke siden slutten av den andre verdenskrig har trusselen om en tredje vært så stor. Verdenskapitalismen står overfor ei dyp historisk krise, der styringsklassens eneste svar er imperialistvold, sosial kontrarevolusjon og diktatur.
2. Krigen i Ukraina, som har krevd hundretusenvis av liv på begge sider, ble provosert fram av imperialistmaktene USA og i NATO gjennom en politikk med inngrep mot Russland med siktemål å frambringe kollapsen av president Vladimir Putins kapitalistregime. Dette har nådd det farlige stadiet der Washington har sagt seg enig om bruk av langtrekkende misiler mot russisk territorium, etterfulgt av sir Keir Starmers Labour-regjering som tillater bruk av britiske Storm Shadow-missiler. Putin svarte med å erklære at NATO-maktene de facto var i krig med Russland og at Europa kunne bli utsatt for represalier ved bruk av nukleær-kompatible hypersoniske missiler. London, Paris og Berlin diskuterer å sende tropper til Ukraina under påskudd av å utøve en politifunksjon av en mulig framtidig «våpenhvile», som Moskva har kalt en plan for å påføre dem et «strategisk nederlag» som de ville motsette seg med «alle virkemidler».
3. NATOs krig mot Russland er bare det blodigste og mest farlige uttrykket for et globalt utbudd av krig. Imperialistmaktene har alle støttet Israels fascistregimes massedrap og etniske rensing av palestinerne i Gaza og på Vestbredden i over ett år. Dette har mutert til en regional konflikt rettet mot Iran, som allerede har ført til bombeangrep og invasjonen av Libanon, og styrtingen av Assad-regimet og opptykkingen av Syria. En omfordeling av verden og dens markeder og essensielle ressurser mellom stormaktene, anført av USA, er på gang, som i siste instans retter seg mot Kina som USAs strategiske økonomiske konkurrent, truer en verdenskrig og bruken av atomvåpen.
4. Som konsekvens av drivkraften til krig følger skiftet i retning av diktatoriske styreformer og kultiveringen av ytre høyre-krefter for å knuse motstand i arbeiderklassen. Bevaringen av demokratiske styreformer er umulig. Samtidig med betingelser av ekstrem sosial ulikhet og økende klassespenninger, den historisk uforlignelige overføringen av rikdom til de superrike, Covid-pandemien som har krevd millioner av liv og katastrofen med klimaendringer, bykser de kapitalistiske styringselitene globalt i retning fascisme og diktatur. Dette finner sitt mest framskredne uttrykk i USA. Amerikas styringsklasse responderte på USAs globale økonomiske tilbakegang med et utbrudd av militær vold for å sikre sitt verdenshegemoni, og med en vending til uhemmet finansiell parasittisme. Dette ble kombinert med en krig ført mot arbeidere på vegne av finansoligarkiet som har etterlatt millioner i økonomisk desperasjon og banet veien for fascisten Donald Trumps presidentskap.
5. Hovedrollen for Trumps vei til makten har blitt spilt av Det demokratiske partiet og dets allierte i fagforeningsbyråkratiet AFL-CIO. Trump oppildnet i januar 2021 et kupp, med siktemål å omstøte resultatet i presidentvalget og den konstitusjonelle orden, bare for mindre enn fire år seinere å bli overrakt nøklene til Det hvite hus av demokratene. Demokratene responderte på kuppet den 6. januar med en systematisk bestrebelse for å støtte Det republikanske partiet, som de framstilte som et offer for Trump, mens fagforeningene undertrykte og forrådte enhver motstand mot den økonomiske nøden som ble påført millioner under Bidens presidentskap. Unge mennesker vendte spesielt ryggen til Det demokratiske partiet på grunn av dets forfektning av krig med Ukraina og støtte for Israels genocid, slik at Trump kunne posere som en fredsstifter. Dette ble forsterket av demokratenes promotering av splittende identitetspolitikk, skreddersydd for en øvre middelklasse som kun søkte personlig egenforfremmelse og naken fiendtlighet til lidelsene til de arbeidende menneskene som Trump hevdet å representere. Dette er grunnen til at utviklingen av en amerikansk fascistbevegelse aldri kunne bekjempes av å støtte demokratene som det «mindre onde», som forfektet av Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez og pseudo-venstre.
6. Socialist Equality Party (USA) stilte Joseph Kishore som sin presidentkandidat, og Jerry White som visepresident, for å bevæpne arbeiderklassen med et revolusjonært perspektiv. SEP forklarte at fascisme ikke er et feilaktig politisk valg av kapitalistpartier eller individer som Trump. Det er et produkt av sammenbruddet av det borgerlige demokratiet under tyngden av kapitalismens motsetninger når den styrende klassen vender seg til åpen kontrarevolusjon for å undertrykke arbeiderklassens motstand mot innstramminger og krig. Som det amerikanske SEP insisterte: «At en andre Trump-administrasjon kommer til makten representerer den voldelige omstillingen av den amerikanske politiske overbygningen for å samsvare med de reelle sosiale relasjonene som eksisterer i USA. Donald Trump snakker ikke bare som ett kriminelt individ, men som representanten for et mektig kapitalistoligarki som har tatt form de tre til fire siste tiårene.» Dette er et internasjonalt fenomen. Trump er bare den siste ytre høyre-figuren som har kommet til makten. Europa har allerede nyfascistiske regjeringer i Italia og Nederland. Denne prosessen vil bli framskyndet av valget av Trump, som vist ved sammenbruddet av Tysklands koalisjonsregjering og det truede fallet av Frankrikes president Macrons ikke-valgte regjering – med Marine Le Pens Nasjonal samling stadig mer sannsynlig å komme til makten – i begge tilfeller på grunn av bestrebelser for å pålegge de brutale innstrammingene som kreves av krigen i Ukraina og handelskrigen mot USA.
7. Sammen med vendingen til krig vil den stadig dypere sosiale og politiske krisa ved kjernen av den imperialistiske orden virke for å destabilisere hele verden. Som Socialist Equality Party (USA) forklarte i sin 2024 Kongressresolusjon: «Gjennom hele det 20. århundre, og spesielt i kjølvannet av den andre verdenskrig, fungerte USA som den ultimate garantisten for det verdenskapitalistiske systemets stabilitet og overlevelse. Den rollen er ikke landet lenger i stand til å spille.» Amerikansk imperialisme søker aggressivt å overvinne sin økonomiske nedgang gjennom verdensomspennende militær aggresjon og en vending til proteksjonisme og handelskrig. For de undertrykte folkene i verden betyr dette kriger om kolonial erobring. For Russland og Kina betyr det en eskalerende konflikt. For de europeiske maktene har illusjonen blitt knust om at de kunne senke deres forskjeller med USA og nyte rollen som juniorpartnere i fordelingen av byttet fra en ny imperialistisk omfordeling av verden.
8. De europeiske borgerskapene reponderer på Trumps «America First»-agenda for krig og handelskrig med en motoffensiv, der hver regjering diskuterer økninger i militærutlegg under påskudd av å være i stand til uavhengig å motvirke den «russiske trusselen». Sannsynligheten for massive amerikanske tollsatser og andre proteksjonistiske tiltak har ført til intens planlegging for gjengjeldende handelskrigstiltak. Den globale kampen om markedsandeler har allerede ført til ei bølge av tapte arbeidsplasser og nedleggelser i bilindustrien og andre sentrale industrier. Men kravene fra handelskrig og økte militærutlegg, og faren for en verdensomspennende økonomisk katastrofe, vil bety et frontalangrep på arbeiderklassen av en målestokk ikke sett siden 1930-tallet.
Mobiliser arbeiderklassen mot fascisme og krig
9. Advarselen må meldes: Det er ikke bare Amerika som konfronterer faren for fascisme. Men verken Trump eller hans europeiske motstykker kan innføre diktatur uten masseopposisjon. USA og Europa i 2024 er ikke Weimar-Tyskland, der Hitler kom til makten i januar 1933 etter arbeiderklassens enorme nederlag og med støtte fra en fascistisk massebase. Eksplosive klassekamper ligger forut. De samme betingelsene som gir opphav til krig og besørger næring til veksten av det ytre høyre, besørger grunnlaget for systematisk mobilisering av arbeiderklassen i en politisk kamp mot verdenskapitalismen og dens nasjonale regjeringer basert på et perspektiv for sosialistisk internasjonalisme.
10. Vendingen til imperialistkrig og autoritarisme er drevet av kapitalistsystemets uløselige motsetninger mellom den globale økonomien og nasjon-stat-systemet og mellom sosialisert produksjon og den private tilegnelsen av profitt. Men globaliseringen har også i vesentlig grad styrket den internasjonale arbeiderklassens sosiale makt, både numerisk og fordi produksjonen som foregår på tvers av alle landegrenser objektivt har forent arbeidere i alle land som nå står overfor felles utbyttere og hvor deres skjebne er uløselig sammenvevd. Denne klassen, planetens mektigste sosiale krafte, blir drevet inn i kamp mot kapitalen. Sosial og politisk misnøye vokser der alle områder av det sosiale liv blir underordnet krig og de rikes profittmani. Dette har allerede kommet til uttrykk i gjentatte streikbølger, som de i Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og i de verdensomspennende protestene mot genocidet i Gaza.
11. Styringselitenes stadig mer brutale angrep på sosiale og demokratiske rettigheter vil ytterligere besørge energi til klassekampen og produsere impulsen til sosial revolusjon. Men om arbeidere skal lykkes må de frigjøre seg fra innflytelsen fra de nominelt «venstre»-kreftene som har presidert over rekka av utsalg, svik og nederlag som har styrket den nasjonalistiske høyresiden. Det elementære utbruddet av opposisjon må bli bevæpnet med et gjennomarbeidet, antikapitalistisk og internasjonalistisk perspektiv. Uansett hvor besluttsomme arbeidere er for å konfrontere angrepene de står overfor i Storbritannia eller et hvilket som helst annet land, uansett hvor rasende de er over imperialismens forbrytelser, disse kampene må styres politisk og ledes av en forståelse av at fascisme og krig bare kan stoppes ved utviklingen av arbeiderklassens uavhengige bevegelse mot kilden til politisk reaksjon og oligarki: kapitalistsystemet.
12. Menneskehetens framtid avhenger av byggingen av det revolusjonære lederskapet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, og dens britiske seksjon, Socialist Equality Party. Bare på denne måten kan den politiske bevisstheten til de framskredne arbeiderne, framfor alt den yngre generasjonen, heves til det nivået som kreves for at en revolusjon skal få slutt på kapitalistisk utbytting og imperialistkrig. For at kampen for sosialisme skal føres fram må arbeidernes kamp bli forankret i den internasjonalistiske strategien utarbeidet i teorien om permanent revolusjon, formulert av Leo Trotskij i kjølvannet av 1905-revolusjonen i Russland og utviklet i løpet av kampen som ble initiert i 1923 til 1924 mot det stalinistiske byråkratiet og dets nasjonalistiske avvising av marxistisk internasjonalisme. Trotskij insisterte 1) at kampen for og forsvaret av demokratiet i alle land ikke kunne skilles fra kampen for å etablere arbeidernes makt og gjennomføringen av sosialistisk politikk; og 2) kampen for sosialisme kan bare føres basert på en internasjonal strategi rettet mot den globale mobiliseringen av arbeiderklassen mot det kapitalistiske verdenssystemet.
13. Kampen mot fascisme, genocid og krig må føres som en offensiv av arbeiderklassen mot britisk imperialisme, i allianse med deres internasjonale klassebrødre og -søstre, framfor alt i imperialistsentrene i USA og Europa. Vi foreslår som prinsippene for en sosialistisk antikrigbevegelse:
* Kampen mot krig må ta utgangspunkt i den internasjonale arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet. Fagforeningsbyråkratiene og Labour Party har arbeidet febrilsk for å foregripe ethvert uavhengig uttrykk for arbeiderklassens interesser og kamp. Dette må utfordres av et grunnplanopprør av arbeidere, som knytter motstand mot det uforlignelige angrepet på deres levestandarder direkte til kampen mot krig.
* Styringsklassen kan ikke føre krig i utlandet uten å føre en krig mot arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter hjemme. Dette er grunnen til at motstanden mot krig overalt blir kriminalisert. I Ukraina ble den trotskistiske ungdomslederen Bogdan Syrotiuk arrestert fordi han kjempet for å forene arbeidere i Russland og Ukraina mot krigen. Dette understreker at kampen mot krig er uatskillelig fra kampen for å forsvare arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.
* Kampen mot krig er en kamp mot kapitalismen og for sosialisme. Det kan ikke bli noen seriøs kamp mot krig og angrep på demokratiske rettigheter uten en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.
* Denne kampen må føres i fullstendig uavhengighet fra alle borgerlige partier, i Storbritannia framfor alt Labour Party som har støttet imperialistisk vold gjennom partiets mer enn et århundre.
* Kampen mot krig og faren for fascisme kan bare lykkes som en internasjonal kamp. Som Den internasjonale komitéen uttalte i 2016: «Borgerskapets permanente krig må besvares med arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, der det strategiske målet er avskaffelsen av nasjon-stat-systemet og etableringen av en sosialistisk verdensføderasjon. Dette vil muliggjøre en rasjonell, planlagt utvikling av globale ressurser og, på dette grunnlaget, utryddelsen av fattigdom og hevingen av menneskelig kultur til nye høyder.»
For De forente sosialistiske stater av Europa
14. Den sosialistiske bevegelsen som SEP har kjempet for i Storbritannia må ha i sitt sentrum perspektivet for De forente sosialistiske stater av Europa. Den europeiske union (EU) av banker og selskaper er en allianse av bloddryppende krigsforbrytere, hensynsløse milliardærer og deres funksjonærer, som har til hensikt å trekke kontinentet dypere inn i en katastrofal global konflikt, ødelegge millioner av menneskers arbeidsplasser, lønninger og sosiale rettigheter for å betale for handelskrig og militær krig samtidig som de bryter ned demokratiske rettigheter som asyl og menneskers frie bevegelse. Mot dette må europeiske arbeidere, framfor alt russiske og ukrainske arbeidere, forene seg i en felles kamp mot krig og kapitalistklassen. Det å få slutt på de nasjonale splittelsene som to ganger har revet kontinentet og dets folk fra hverandre, på bekostning av titalls millioner liv, og som nå truer å gjøre det igjen, krever en progressiv forening av det europeiske samfunnet som bare er mulig gjennom å styrte kapitalismen. Socialist Equality Party og våre europeiske søsterpartier, Parti de l'égalité socialiste i Frankrike, Sozialistische Gleichheitspartei i Tyskland, og Sosyalist Eşitlik Grubu i Tyrkia, sammen med alle våre medtenkere i ICFI, besørger det nødvendige programmet og lederskapet for realiseringen av en vedvarende og koordinert offensiv av den europeiske arbeiderklassen.
Kampen mot innstramminger og krig er kampen mot Starmers Labour-regjering
15. Det å motsette seg Labour som et parti for krig er den grunnleggende aksen som arbeiderklassen må basere sine kamper på. Ved å si seg enig i at Ukraina skyter Storm Shadow-kryssermissiler inn på russisk territorium har Starmer avgitt en de facto krigserklæring, og har satt den britiske befolkningen under den direkte trusselen om russisk gjengjeldelse. Labour appellerer konstant til Trump og republikanerne om å unngå en total handelskrig med Europa og fortsette demokratenes støtte til krig i Ukraina, og opprettholder Storbritannias rolle som sjefprovokatør – og lover til gjengjeld at det vil presse EU-maktene til å bidra mer til den imperialistiske krigsinnsatsen. Dette er avgjørende for at britisk imperialisme kan projisere dens egne globale rovgriske ambisjoner.
16. Krig nødvendiggjør sosial reaksjon over hele linja. Starmers Labour-regjering uttrykker et globalt skifte i formene for klassestyre. Den styrer i finansoligarkiets direkte interesser. Starmers regjering ble smidd i en seks-år-lang kampanje av masseutrenskinger mot partiets medlemskap under kodenavnet «Operation Icepick», der tusenvis av tidligere Labour-leder Jeremy Corbyns støttespillere ble stemplet som antisemitter og utvist eller drevet ut av partiet – utrenskninger muliggjort gjennom Corbyns egen feighet og medvirkning. Etter å ha kommet til makten som «NATO-partiet», for sionisme og forsvaret av det israelske genocidet, er Labour den mest høyreorienterte regjeringen i britisk etterkrigshistorie. Dens forsvar av genocid og krig er kombinert med autoritarisme innenlands og dens skryt av å være «den mest pro-business regjering dette landet noensinne har sett». Dette oversettes til en agenda av brutale utgiftskutt og skatteøkninger som faller på arbeidernes lønninger, allerede til en verdi av £ 22 milliarder, som vil ødelegge millioners liv; angrep på den nasjonale helsetjenesten, National Health Service, og andre offentlig ansatte som motstandere av «effektivitet»; og en slutt på den «bulende ytelsesregninga som ødelegger vårt samfunn». Labour øker undertrykkende tiltak rettet mot genocidprotester mot Gaza ved å utvide heksejakta på motstandere av sionisme som startet under Jeremy Corbyns ledelse av Labour Party til akademikere, studentaktivister og uavhengige journalister. Regjeringens antimigrantoffensiv så Starmer raljere over at Toryene hadde operert et bevisst «åpne grenser-eksperiment». Dette besørger ikke bare støtte til enhver ytre høyre-figur fra Nigel Farage til Tommy Robinson; Labours agenda er faktisk like høyreorientert som Farages Reform UK på immigrasjon, og er til høyre for Farage når det gjelder å gå i spissen for NATOs aggresjon mot Russland. Arbeiderklassen er på kollisjonskurs med Starmers Labour-regjering.
Den politiske kampen ført av Socialist Equality Party
17. Arbeiderklassen er i ukjent territorium og ingen av de gamle kampmetodene vil være tilstrekkelige. Alt avhenger av å frigjøre arbeidere fra fagforeningslederskapenes kvelertaket og et Labour Party som fortsatt utøver en vond innflytelse på en arbeiderklasse som er frakoblet marxismen og dens egne tradisjoner for klassekamp. Gjenopprettingen av disse forbindelsene betyr et politisk og organisatorisk brudd med Labour og fagforeningsbyråkratiet, som det kjempes for mot den samlede innsatsen fra pseudo-venstre-gruppene som motsetter seg et slikt brudd. Viktige lærdommer må trekkes fra de eksplosive konfliktene de to siste årene, der SEP intervenerte for å bevæpne arbeiderklassen med et revolusjonært perspektiv basert på det historisk avledede programmet for trotskisme.
18. Etter tiår der klassekampen ble undertrykt av fagforeningene, samtidig med de høyeste inflasjonsratene på en generasjon, som kom etter et tiår med innstramminger og en pandemi der mange kynisk ble hyllet som nøkkelarbeidere, fant det sted ei bølge av arbeidskamper – del av et utbrudd av streikeaktivitet i Europa og internasjonalt. Fra juni 2022 til januar 2024 gikk over fem millioner arbeidsdager tapt i streiker i Storbritannia, som uttrykker det innestengte raseriet mot en forhatt Conservative-regjering som hadde ledet årevis med brutale innstramminger. Hat mot Toryene ble forsterket av den økonomisk katastrofale uttredelsen fra EU, deres voldsomme angrep på asylsøkere, deres sleping av Storbritannia inn i krigene i Libya og Syria og fortsatte okkupasjoner i Afghanistan og Irak, og statsminister Boris Johnsons politikk om å la Covid-19-pandemien rase gjennom samfunnet, som førte til massedrap. Det dype sosiale raseriet førte til ei streikebølge som omfattet arbeidere i noen av de mest kritiske delene av samfunnet, deriblant transport, helsevesen, utdanning, renovasjon, post og telekommunikasjon, distribusjon og lager og som kunne ha vært starten på en stor kamp fra den britiske arbeiderklassen mot det superrike oligarkiet. Det var brei sympati for oppfordringen til en generalstreik.
Fagforeningsbyråkratiets svik av streikebølga
19. SEP intervenerte for å bekjempe fagforeningsbyråkratiets rolle som industripoliti for selskapene og staten. Vi insisterte på at arbeiderklassen måtte etablere grunnplankomitéer for å organisere arbeidere uavhengig av og imot fagforeningsbyråkratiet og åpne en ny vei for klassekampen, sentrert rundt å forene britiske arbeidere med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt i opposisjon til byråkratiets prokapitalistiske økonomiske nasjonalisme. Denne kampen kunne ikke føres utelukkende på nivå av industriell militans. Den systematiske forberedelsen av en generalstreik ville hatt som mål å felle Conservative-regjeringen og kampen for å bygge en alternativ sosialistisk ledelse til Labour Party. Framfor alt insisterte SEP på at det sentrale spørsmålet arbeiderklassen står overfor er mobiliseringen av dens kollektive styrke mot krig, og å kombinere den systematiske mobiliseringen av en generalstreik med kravet om et generalvalg for å felle Tory-regjeringen, som stavret fra den tvungne avgangen til Johnson i juli 2022 på grunn av «Partygate»-skandalen.
20. «Saken for et generalvalg: Avslør Tory-Labour-konspirasjonen for å dra Storbritannia inn i en tredje verdenskrig», publisert 17. juli 2022, opponerte mot betrebelsene fra Mick Lynch og andre «venstre» fagforeningsbyråkrater for å sikre en ordnet overgang til en Labour-regjering ved å motsette seg en kamp for å få ned Toryene og oppfordre arbeidere til å vente på deres sjanse til å stemme på Starmer. Uttalelsen argumenterte:
Vi fremmer denne oppfordringen for å bringe fram i dagen de anliggender som ligger til grunn for den nåværende krisa: 1) Den uopphørlige eskaleringen av krigen mot Russland, sågar til det punkt at man risikerer en atomkrig; 2) Den kriminelle nektingen av å stoppe den endeløse overføringen av Sars-CoV-2-viruset, og å tillate masseinfeksjon og død; og 3) Det hensynsløse angrepet på arbeiderklassens levestandarder og demokratiske rettigheter...
SEPs forlangende om et generalvalg innebærer ikke et snev av støtte til Labour, eller for en ikke-eksisterende parlamentarisk løsning. I tilfelle det kalles for et generalvalg vil vi ikke oppfordre til en Labour-stemme. Vi ville advare arbeidere om at Labour er deres fiende og må motarbeides like besluttsomt og bestemt som Toryene.
Vi vil anvende generalvalget til å argumentere for streiker, masseprotester og organiseringen av en generalstreik for å stoppe krigen, tvinge fram en Zero-Covid-politikk og til å bygge opp støtte for et sosialistisk alternativ til kapitalismen. Dette er av essensiell betydning under betingelser der fagforeningene undertrykker en voksende streikebevegelse, og forhindrer enhver politisk utfordring av Tory-regjeringen og av Labours høyreorienterte politiske retningslinjer.
21. SEPs advarsel at foruten at arbeidere tok kontroll over deres egen skjebne fra byråkratiet ville gjenoppblomstringen av klassekampen bli forrådt, viste seg å være riktig. Resultatet er at gjennomsnittsarbeideren ble betalt praktisk talt det samme i reelle begreper ved utgangen av 2023 som i 2010, med de nederste 40 prosentene som tjente mindre – så mye som 17 prosent mindre for den fattigste tiendedelen. Mer enn ett av tre barn og en fjerdedel av voksne lever i fattigdom der nivået av deprivasjon stiger til det høyeste i det 21. århundre. Dette betyr 16 millioner mennesker, deriblant over 5 millioner barn, med levekostnadskrisa som har kastet ytterligere 2 millioner mennesker ut i alvorlig nød siden 2019. Konsekvensene kan sees i rekordhøye forekomster av langvarig sykdom, NHS’ ventelister, etterslep av vedlikehold av skoler og sykehus, de 3 millioner menneskene som er avhengige av matutdelinger, og økende antall som rapporterer om en kamp for å varme opp deres hjem, holde lyset på og mate deres familier. Undertrykkelsen av klassekampen har også tillatt en enestående berikelse av oligarkiet. Det er nå 165 milliardærer i Storbritannia, og den gjennomsnittlige formuen til de 10 rikeste individene er £ 21 milliarder, en økning på nesten 50 prosent over fem år. Og den samlede formuen til de 350 rikeste individene og familiene er på £ 795 milliarder, som er mer enn Polens årlige BNP. Nettoformuen til de 20 rikeste individene har mer enn doblet seg det siste tiåret.
Krig, genocid og valget av Starmers Labour-regjering
22. Undertrykkelsen av arbeidernes kamper var avgjørende for å tilrettelegge ikke bare for den fortsatte akkumuleringen av enorme rikdommer på toppen av samfunnet, men for finansoligarkiets streben for å sikre Storbritannias imperialistinteresser gjennom politisk og militær allianse med Washington. Dette gjøres desto viktigere av Brexit-undergravingen av Londons økonomiske og politiske nytteverdi for USA som deres stemme i Europa og motvekt til Tyskland og Frankrike. Storbritannia støttet trofast ethvert eskalerende trekk i Ukraina under Johnsons statsministerskap, og hans tvangsavskjed utløste en lederkonkurranse dominert av tidligere militære figurer og ble vunnet av den rabiate krigshisseren Liz Truss. Men også hun ble raskt avsatt under press fra de globale markedene for å ha annonsert ufinansierte skattekutt, og hennes erstatter, Rishi Sunak, klarte ikke å demme opp for veksten av sosial og politisk motstand mot innstramminger og krig. Både Storbritannias styringselite og Washington så derfor på Tory-partiet som ute av stand til å lede britisk imperialisme inn i en eskalerende geopolitisk brannstorm, spesielt der de sto overfor utbruddet av masseopposisjon mot Israels genocid i Gaza.
23. Det var først så snart streikebølga ble undertrykt at styringsklassen endelig kunne gå for å erstatte de dypt splittede Toryene, ledet av ikke mindre enn fem avskydde statsministre siden 2016, uten å risikere en intervensjon fra arbeiderklassen. Sunak ble tvunget til å utlyse et generelt nyvalg den 4. juli til tross for å konfrontere et sikkert nederlag, og insisterte at det sentrale anliggendet Storbritannia sto overfor var nødvendigheten av å bekjempe «en akse av autoritære stater som Russland, Iran, Nord-Korea og Kina». Starmer førte Labours valgkamp med «land først, parti nummer to» etter å ha erklært at han var fast bestemt på å føre krig mot Russland og utfordre Kina. Hans politiske legitimeringer som anbefalte ham for borgerskapet ble nedfelt i at han støttet Israels «rett til selvforsvar» og fordømte antisionistiske demonstranter som ekstremister. Han erklærte før valget: «Etterkrigspoken er over... Dette Labour Party er fullstendig forpliktet til vår nasjons sikkerhet. Til våre væpnede styrker. Og, viktigere, til vår kjernefysiske avskrekking.»
SEPs valgkamp for generalvalget
24. Socialist Equality Party stilte Thomas Scripps som kandidat mot Starmer i valgkretsen Holborn og St Pancras og Darren Paxton i valgkretsen Inverness, Skye og West Ross-shire, på et manifest som erklærte: «Nei til genocid i Gaza og NATO-krig mot Russland! Slåss for et sosialistisk alternativ til Starmers Labour Party! Bygg en sosialistisk antikrigbevegelse!» Den oppfordret til at masseopposisjonen mot Israels genocid på palestinerne i Gaza skulle gjøres til «spydspissen for en politisk kamp mot de breiere krigsmålene til Storbritannia, USA og de andre NATO-imperialistmaktene» og for byggingen av en ny antikrigbevegelse gjennom «et ugjenkallelig brudd med Labour Party». Vi avviste løgna om at en stemme for Labour var en stemme på et «mindre onde» enn Toryene, og definerte dem som «et eneste krigsparti»:
Starmers pitch til styringsklassen er at han kan stole på hans allierte i fagforeningsbyråkratiet for å utøve politifunksjonen og forråde arbeiderklassen og påtvinge de store selskapenes og bankenes diktater. Han kan referere som bevis rollen fagforeningsbyråkratiet spilte i å sabotere streikebølga i 2022 til 2023 som på et tidspunkt omfattet to millioner arbeidere.
25. SEP opponerte mot oppfordringer fra Stop the War Coalition og pseudo-venstre-gruppene om å begrense motstanden mot Labour til å stemme på et dusin antigenocid-protestkandidater ledet av Jeremy Corbyn, sammen med stemmer for Labour overalt ellers. Dette ville ende, advarte vi, «med dannelsen av en regjering som vil fortsette å støtte Israel og føre NATOs kriger.» Vår valgkamp fokuserte på to politiske anliggender sentrale for den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen for sosialisme: Den politiske fiaskoen til antiGaza-genocid-protestene og den breiere antikrigbevegelsen, og blindgata representert av corbynismen og oppfordringen til et Labour Party Mark II.
Lærdommer fra Gaza-protester og antikrigbevegelsen
26. Masseprotester mot Gaza-genocidet har mobilisert millioner, blitt opprettholdt over et helt år og har involvert okkupasjoner på campuser, som uttrykker radikaliseringen av en generasjon unge mennesker. Men protestene har ikke klart å få slutt på genocidet og angrepet på demokratiske rettigheter. De har blitt dominert av Palestine Solidarity Campaign og Stop the War Coalition, en blanding av pseudo-venstre-tendenser som promoterer et perspektiv som artikulerer interessene til et sjikt av småborgerskapet som er skremt av trusselen om krig, men fiendtlig innstilt til en uavhengig kamp mot denne trusselen fra arbeiderklassen. For det første har de begrenset protestene til forsøk på å presse den britiske styringsklassen og regjeringer som er de viktigste muliggjørerne av genocidet til å kreve en våpenhvile. For det andre har de skilt genocidet i Gaza fra krigen i Ukraina og historien av britisk imperialismes tiår med kriger, framfor alt i allianse med USA. Dette har undergravd forståelsen av at grunnårsaken til genocidet i Gaza ikke ligger i valget av individuelle regjeringer eller politikere, men i verdenskapitalismens objektive krise og en imperialistisk omfordeling av verden. Ikke bare i Storbritannia, men i alle land, har appeller til styringsklassen og dens institusjoner, inkludert FN og dets organer, ikke resultert i annet enn meningsløs kritikk som har blitt ignorert av Israel og deres imperialistoppbakkere.
27. Like bankerotte er forfekterne for en militær seier for Russland eller utviklingen av en multipolar allianse av stater ledet av Kina som ei motvekt til amerikansk imperialisme, som George Galloways Worker’s Party eller Bund Sarah Wagenknecht (BSW) i Tyskland. Dette perspektivet er knyttet til appeller om en politisk allianse av «venstre og høyre», rettet mot fascisttilhengerne av Trump som Steve Bannon, mot kriger som ikke tjener de eksklusive interessene til deres egen nasjonale imperialisme. Det er ikke noe i det fjerneste antiimperialistisk ved den «spesielle militæroperasjonen» lansert av president Vladimir Putin i interessene til de russiske kapitalistoligarkene som kom til makten gjennom oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 og privatiseringen og plyndringen av statens eiendeler som ble nasjonalisert gjennom Oktoberrevolusjonen i 1917. Basert på et «storrussisk» nasjonalistisk perspektiv handlet Putin-regjeringen i årevis ut fra troen at amerikansk imperialisme ville tillate det russiske borgerskapet en eierandel i den globale økonomien og retten til upåvirket å kunne utnytte deres egne enorme naturressurser. I stedet møtte Russland NATOs vedvarende østover-utvidelse mot deres grenser, inkludert erobringen av politisk kontroll over Ukraina gjennom Maidan-kuppet i 2014, nå utøvd gjennom det fasciststøttede Zelenskyj-regimet. Putins invasjon av Ukraina var et katastrofalt feilberegnet forsøk på å presse Washington til å trekke seg tilbake, og anerkjenne den russiske kapitalismens nasjonale interesser.
28. Det å gi noen som helst støtte til Putins storrussiske sjåvinisme er et politisk svik mot den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen og en politisk gave til apologetene for NATO. En sosialistisk opposisjon til NATOs krig krever en kamp for å forene russiske og ukrainske arbeidere mot både Putin og Zelenskyj. Det å hevde at Kina fredelig vil erstatte USA er å så lignende desorientering og passivitet. Oppgaven er systematisk å mobilisere arbeiderklassen mot den utviklende globale krigen med et perspektiv for sosialistisk verdensrevolusjon, ikke å satse på hvem som vil vinne den. Dersom arbeiderklassen ikke fremmer sin egen sosialistiske løsning på krisa vil styringsklassens løsning med imperialistaggresjon og diktatur bli pålagt den.
Nei til corbynisme og oppfordringen til et Labour Party Mark II
29. Under generalvalget og i dets kjølvann har dannelsen av et nytt parti ledet av Corbyn blitt fremmet som et virkemiddel for å bekjempe genocidet, krigen og innstrammingsagendaen til Starmer-regjeringen. Dette er veien til et politisk nederlag. De som fremmer Corbyns lederskap mot Starmers parti, må unngå å referere til hans historikk for servil fiasko i å kjempe mot blairistene. SEP førte en målbevisst kamp mot å så illusjoner i corbynismen under generalvalget, og forklarte at Starmer bare ble Labour-leder fordi Corbyn stod ned krav fra arbeidere og ungdom om å drive ut blairistene og kapitulerte over alle fundamentale anliggender. Dette inkluderte NATO-medlemskap, atomvåpen og løgna om «venstreantisemittisme». I en polemikk mot Corbyn-tilhenger Andrew Feinstein insisterte SEP at corbynismens svikt i å besørge en levedyktig opposisjon til den høyredreiende utviklingen av Labour Party ikke bare var et resultat av dårlig lederskap:
Utviklingen av transnasjonal produksjon og den globale integreringen av finans og produksjon har dramatisk undergravd levedyktighet til de gamle fagforeningene og stalinistiske og sosialdemokratiske partiene som var innlemmet i nasjon-stat-systemet, som de alle reagerte på ved å kaste fra seg deres tidligere reformistiske programmer.
30. Corbyn spilte den samme rollen med å utøve politifunksjonen mot opposisjon mot Labour under generalvalget han hadde i hans tid som Labour-leder, der han stilte som uavhengig i valgkretsen Islington North først etter at han ble utvist fra partiet og førte en høyst avgrenset, lokalisert valgkamp. Starmers valgseier ble muliggjort av at Corbyn sørget for at ikke noe annet masseparti tok form til venstre for Labour, og endte med en regjering som sikret seg kun 33,8 prosent av de nasjonale stemmene – rekordlavt for en valgt regjering – etter å ha blødd støtte i arbeiderklassens urbane tettsteder og blant den unge og muslimske befolkningen. Et WSWS-perspektiv, «Bygg den sosialistiske opposisjonen til Starmers høyreorienterte regjering!» oppsummerte:
Nok en gang satt Corbyn på potensialet for en massebevegelse mot Labour Party. Der han knuste Labours kandidat Praful Nargund og vant 50 prosent flere stemmer, kunne han ha ledet en nasjonal bevegelse mot partiets kandidater blant arbeidere og unge mennesker som i stedet stemte mot Toryene og motvillig for Starmer, så til ei uensartet rekke uavhengige og Grønne, eller nektet å stemme.
Det var, er og vil alltid være Corbyns valg ikke å gjøre dette, fordi alfa og omega for hans politikk er å forhindre ethvert sammenstøt mellom arbeiderklassen og hans elskede Labour Party – en organisasjon med mer enn et århundres historie av svik mot arbeideres kamper og aspirasjoner. Han opprettholder en personlig tilhengerskare for denne posisjonen ved å stole på valgpolitikkens pragmatisme og kynismen mot muligheten for å styrte kapitalismen.
Slike svekkende oppfatninger må det brytes med. De spiller langt mer en rolle i å holde verdens Starmers ved makten enn noen av disses egne ikke-eksisterende styrker.
31. Som svar på en rapport fra 15. september om bakromsdiskusjoner om mulige planer om å starte et nytt parti under Corbyns ledelse, forklarte SEP at dette ville være «en prinsippløs blanding av forskjellige bankerotte Labourite og pseudo-venstre-grupper, som for bare noen uker siden alle førte valgkamp for en Labour-seier, og basert på et minimalt reformprogram som enda ikke er avtalt. Og det vil bli ledet av en som er så giftet med Labour Party at han fortsatt nøler med å bryte fullstendig fra det etter å ha blitt drevet heksejakt på i årevis som antisemitt, og deretter utvist fra dets rekker.» SEP bemerket hvordan:
Arbeiderklassen har, forøvrig, allerede hatt bitre erfaringer med denne typen angivelig alternative «breie venstre»-partier som Corbyns pseudo-venstre tilhengere forfekter: ikke de mislykkede prosjektene de refererer i Storbritannia som Respect og Left Unity, men formasjoner som lyktes med å danne regjeringer – Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Forfektet av de samme sosiale kreftene og bygd av stalinistiske og pseudo-venstre tendenser, deres svik med å pålegge arbeiderklassen innstramminger og føring av krig på vegne av NATO-imperialismen, endte i katastrofe og kollaps...
Den essensielle motivasjonen til de involverte i diskusjonene om det «nye partiet» er å utøve politifunksjonen i den uunngåelige konfrontasjonen som utvikler seg mellom Starmer-regjeringen og arbeiderklassen, for å forhindre en sosial eksplosjon og begrense arbeiderne til en parlamentarisk kamp for valget av noen få protestkandidater.
Ytre høyre-faren og hvordan bekjempe den
32. Antiimmigrantopptøyene som brøyt ut i Storbritannia den 30. juli, og kulminerte med at fascistgjenger satte fyr på asylsøkerhoteller den 4. august, kom bare to tre uker etter generalvalget den 4. juli som Labour kjempet med løfter at det ville «stoppe båter» som frakter migranter over Kanalen. Valget så også antimigrantpartiet Reform UK vinne 14 prosent av stemmene – og kom på andreplass i 98 valgkretser, hvorav 89 så partiet på andreplass etter Labour i partiets høyborger. Begge utviklingene var et produkt av den giftige atmosfæren av nasjonalisme og fremmedfrykt skapt over flere tiår av påfølgende Labour- og Conservative-regjeringer, og den sosiale fortvilelsen skapt av endeløse innstramminger som det ytre høyre utnytter. Uttalelsen 4. august «Storbritannias høyreekstreme opptøyer: Klasseanliggendene» forklarte:
Utviklingen i Storbritannia gjenspeiler globale prosesser. I USA er det utsikter til et fascistisk presidentskap ledet av Donald Trump. I Frankrike har Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), framstått som en vesentlig politisk kraft, mens det i Tyskland er det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) som vinner støtte. Ytre høyre-regjeringer er ved makten i Italia, Ungarn og Finland.
Slike bevegelser, dyrket i flere tiår, er resultatet av styringsklassens nakne vending til militarisme, krig og innstramminger.
33. Det å motsette seg det ytre høyre innebærer derfor ikke bare det nødvendige forsvaret av immigranter og muslimer mot vold oppildnet av fascistkjeltringer som Tommy Robinson og egget på av Farage. Framfor alt betyr det en kamp mot Starmers Labour-regjering, dens allierte i fagforeningsbyråkratiet og deres agenda for innstramminger og krig. «Masseprotester bryter ut mot Storbritannias ytre høyre: Veien framover», publisert 8. august, tok for seg det politiske perspektivet promotert av Labour Partys pseudo-venstre-apologeter gruppert rundt Stand Up To Racism (SUTR). SUTRs oppfordringer til en «Forent front» av alle «demokratiske krefter» mot fascismen, ledet av Labour «venstre» og fagforeningene, forhindrer enhver handling mot de grunnleggende årsakene til det ytre høyres vekst:
Utelukket av en slik allianse er enhver kamp for å forene alle arbeidere, briter og immigranter, i en kamp mot det kapitalistiske profittsystemet, som er rotårsaken til nasjonalisme og xenofobi.
Det kan heller ikke bli noen oppfordring til et politisk oppgjør med Starmers Labour-regjering, eller en advarsel om at dens innføring av repressive tiltak bare styrker statsapparatet som den i siste instans må basere seg på for utøve politifunksjonen mot stigende misnøye i arbeiderklassen.
Kampen mot Covid-pandemien
34. Socialist Equality Party fortsetter å utdanne arbeidere om farene Covid-19 utgjør, og å motsette seg den sosialt kriminelle «la-det-rase»-politikken som følges av den styringsklassen og dens regjeringer. Johnson ble foraktet av millioner for hans obskøne utbrudd høsten 2020, «Ingen flere jævla lockdowns! La likene hope seg opp i tusenvis.» Men Johnsons politikk har blitt adoptert av Labour, Liberal Democrats og alle de store partiene. Styringseliten har erklært pandemien for over, og droppet alle folkehelsetiltak som var på plass. Dette ble tilrettelagt av fagforeningene som tillot arbeidere å bli drevet inn på usikre arbeidsplasser, og Labours allianse med Toryene om «tilbake til arbeid»-politikken og den for tidlige gjenåpningen av skoler. For styringsklassen betyr det «å leve med viruset» egentlig at ingenting kan tillates å forstyrre selskapenes profitter, uansett hva det koster for befolkningens liv og helse.
35. Som et resultat er offisielle dødsfall av Covid-19 i Storbritannia rundt 15 000 i året, og det totale antallet nærmer seg en kvart million. Den siste bølga blir drevet av XEC-varianten, som fører til en økning i sykehusinnleggelser. Og ingen vet når en enda lettere overførbar eller mer dødelig mutasjon vil dukke opp – ingenting er på plass for å bekjempe en slik utvikling. I tillegg til dødsfall er det den forferdelige innvirkningen av Long Covid. Opptil 2 millioner mennesker er anslått å lide av tilstanden i Storbritannia, som fører til tretthet, kortpustethet og langvarig kognitiv svikt. Estimater antyder at rundt 10 prosent av alle individer som pådrar seg Covid-19 opplever Long Covid og følgekonsekvenser, som død, er nært tilknyttet fattigdom og lavere nivåer av vaksinasjon.
Sammenbruddet av jordas klima og økologi
36. Pandemien er bare ett uttrykk for det faktum at en bærekraftig og sunn relasjon mellom menneskeheten og den naturlige verden er uforenlig med markedssystemet, profittmotivet og den uopphørlige akkumuleringen av kapital. Det enorme miljømessige fotavtrykket til disse aktivitetene – fra karbonforurensning til arealbruk – øker enormt utviklingen av zoonotiske sykdommer, den territoriale spredningen av eksisterende patogener, og alvorligheten og den geografiske rekkevidden til ekstremværhendelse som flom, stormer, tørke og hetebølger, med ødeleggende effekter for menneskers helse og matproduksjonen. Den britiske regjeringen, som alle imperialistregjeringer, har ingen intensjon om å treffe de nødvendige tiltakene for å avverge denne katastrofen, inkludert planøkonomi, rask demontering av fossilt drevet infrastruktur og produksjon og deres erstatninger av offentlige tjenester og fasiliteter, som samtidig er mer bærekraftige, tilgjengelige og demokratiske. Britiske flaggskipselskaper for fossilt brensel som BP og Shell, som har høstet rekordutbytter de siste årene av konsekvensene av krigene i Ukraina og Midtøsten, har forlatt til og med påskuddet om handling mot klimaendringer. Den imperialistiske styringsklassens reelle klimaplan er å få de fattigste rundt om i verden, spesielt i de undertrykte landene i Afrika, Sør-Amerika, Sør- og Sørøst-Asia og Stillehavsøyene, til å lide konsekvensene av det finansielle og industrielle oligarkiets voldsomme overbruk av jordens ressurser verdt utallige billioner. «Grønn kapitalisme» er en umulig svindel. Den eneste sosiale kraften som kan løse den globale klima- og miljøkatastrofen skapt av kapitalismen er den internasjonale arbeiderklassen.
Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer og den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen
37. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale initierte i 2021 dannelsen av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å etablere rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner av arbeidere på en internasjonal skala. Tilsvarende arbeiderklassens globale karakter representerer den virkemidlene arbeidere internasjonalt kan anvende for å dele informasjon og organisere seg i en samlet kamp mot de transnasjonale selskapene. Den nødvendige kampen fra grunnplanet mot de nasjonalistiske og prokapitalistiske fagforeningsbyråkratiene får enda større betydning under en Labour-regjering. Sentralt i Starmers pitch for styringsklassen var hans løfte om å danne et nytt Industrielt strategiråd og levere «et ekte partnerskap mellom regjeringen, næringslivet og fagforeningene», der han innstendig oppfordret selskapssjefer til å erkjenne at den konfronterende tilnærmingen til den avtroppende Tory-regjeringen, som for eksempel lovgiving som sterkt begrenset streiker i sentrale bransjer var kontraproduktivt – som bevist av det faktum at det i siste instans var fagforeningslederne som undertrykte arbeidslivskamper og ikke statens mobilisering.
38. Uttalelsen fra WSWS’ redaksjonsråd den 6. januar, «Arbeiderklassen, kampen mot kapitalistisk barbari og byggingen av Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon», gir en politisk advarsel:
Det gjenstår et enormt gap i arbeiderklassens bevissthet mellom det framskredne nivået av den objektive krisa og den subjektive forståelsen av denne krisa og dens politiske implikasjoner. Dette gapet kommer først og fremst til uttrykk i den fortsatte dominansen av arbeidernes kamper av de reaksjonære pro-imperialistiske fagforeningsbyråkratiene og deres allierte i de sosialdemokratiske, eks-stalinistiske og ulike former for småborgerlige pseudo-venstre organisasjonene.
I land etter land ble arbeidernes kamper kvalt av det pro-korporative og nasjonalistiske fagforeningsapparatet, og masseprotester har blitt kvalt og stengt ned av forskjellige venstre og pseudo-venstre organisasjoner som fungerer som del av det politiske etablissementet.
39. Uttalelsen forankrer disse svikene i den objektive rollen til hele fagforeningsbyråkratiet – en konservativ klikk ledet av generalsekretærer komfortabelt plassert i den øvre middelklassen, i opposisjon til klassekonfrontasjoner og fiendtlig innstilt til arbeidernes interesser, som de hevder å representere – og den korporatistiske degenereringen av fagforeningene, som analysert av Trotskij i hans tekst The Trade Unions in the Epoch of Imperialist Decay, der han framsatte som et «fellestrekk i utviklingen, eller mer korrekt degenereringen, av moderne fagforeningsorganisasjoner i hele verden ... deres nærhet til og sammenvoksing med statsmakten.» Tiår seinere har den korporatistiske degenereringen identifisert av Trotskij antatt så monstrøse proporsjoner at organisasjonene som for tiden beskrives som «fagforeninger», i praksis ikke har noen relasjon til den historiske betydningen av begrepet. Oppgaven til Den internasjonale komitéen seksjoner, konkluderte uttalelsen, «er å bistå arbeiderklassen i forberedelsen av et fullskala opprør fra grunnplanet mot fagforeningsbyråkratiene, for å utvikle nye former for militante grunnplanorganisasjoner i fabrikker og arbeidsplasser som all beslutningsmakt vil bli overført til.»
40. SEPs arbeid i Storbritannia med å etablere Postarbeidernes grunnplankomité – Postal Workers Rank-and-File Committee (PWRFC) – viser arbeiderklassens enorme potensial for uavhengig industriell og politisk mobilisering. Midt i Storbritannias streikebølge startet en sentral del av arbeiderne et opprør mot byråkratiet i Communication Workers Union (CWU) og henvendte seg til SEP og World Socialist Web Site for lederskap. Hundrevis av arbeidere sendte rapporter, fordømte CWU-byråkratiet og oppfordret til avvising av fagforeningens pro-selskapsavtale med Royal Mail som ble forhandlet fram av voldgiftsorganet ACAS gjennom inngripen fra Labours lord Falconer. PWRFC ble et samlingspunkt for motstand mot CWUs svik, utstedte uttalelser fra postarbeidere og avslørte rettidig alle de sentrale anliggendene i tvisten og kartla en vei for kampen.
41. Arbeidet til IWA-RFC, for å motsette seg angrepet på jobber, lønninger og arbeidsvilkår, krever arbeiderklassens vending til en politisk kamp. Det som driver angrepene på arbeidsplassen er en styringsklasseagenda for handelskrig og militær krig kombinert med trekk mot stadig mer autoritære former for styre. Dette kan bare bekjempes ved å mobilisere arbeidere i antikrigbevegelsen og til forsvar for demokratiske rettigheter, inkludert migrantarbeideres og studenters rettigheter.
Forsvaret av trotskisme og kampen for å bygge et revolusjonært lederskap
42. En prosess med masseradikalisering er på gang, spesielt blant studenter og unge mennesker, sentrert om opposisjon mot genocidet i Gaza, men som strekker seg langt utover det. Men dette må bli en politisk bevisst bevegelse for sosialisme. Den sentrale oppgaven til Socialist Equality Party er derfor å forbinde på nytt den breie sosialistiske, antiimperialistiske fornemmelsen til arbeidere og unge mennesker med trotskismens politiske og teoretiske arv, representert siden 1953 av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. SEP må gjenopplive den marxistiske oppfatningen av klasse som avgjørende for enhver forståelse av verden, og kampen for å endre den, spesielt på campusene, gjennom å bygge International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). Dette skjer i opposisjon mot det antimarxistiske kvakksalveriet til postmodernismen, en form for subjektiv idealisme, med det sentrale formålet å fornekte arbeiderklassens revolusjonære rolle, og identitetspolitikken, som hevder at hudfarge, kjønn og seksualitet, i motsetning til klasse, er de primære skillelinjene i samfunnet. Promoteringen av slike ideologier splitter arbeiderklassen samtidig som det rettferdiggjør forfremmelsen av privilegerte sjikt innenfor rammeverket av profittsystemet og dets institusjoner.
43. Redaksjonsrådet for avisa The Newsletter skrev i 1959 om grunnleggelsen av Socialist Labour League (SLL), forløperen til SEP i Storbritannia:
Marxismen er ikke bare en teori, men en teori om menneskelig handling, og først og fremst om klassekamp. Det å være marxist er derfor ikke bare å studere, men å studere for å være bedre rustet til å slåss og arbeide på vegne av arbeiderklassen.
En artikkel i SLLs teoretiske tidsskrift Labor Review, publisert tidligere samme år som svar på de første skriftene til «New Left», argumenterte:
Det er ikke et snev av marxisme i noen tilnærming til klasse som ikke har klassekonflikt ved dets kjerne.
…
Marxister … ta på dere oppgaven med å hjelpe arbeiderklassen til en klarere bevissthet om sin posisjon og handlingene som er nødvendig av denne posisjonen. På dets høyeste punktet betyr dette å spille en rolle i denne historiske periodens største oppgave: etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet. Sånn er teoriens viktige funksjon, og funksjonen til de politiske og organisatoriske instrumentene basert på teori.
44. Etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet kan bare oppnås ved å klargjøre de kritiske erfaringene fra det tjuende og de første tiårene av det tjueførste århundret. Dette betyr framfor alt en forståelse av stalinismen og dens kontrarevolusjonære svik av revolusjonære kamper over hele verden, som kulminerte med oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og trotskistbevegelsens kamp for å bevare marxistbevegelsens internasjonalistiske teoretiske arv. Inneforstått med at kapitalismens krise presser unge mennesker til å utforske denne historien har ideologene til styringsklassen og dens stalinistiske og pseudo-venstre-supportere på forhånd forsøkt å diskreditere trotskismen i deres øyne. ICFI førte et knusende forsvar av Trotskij mot de biografiske bakvaskelsene til Robert Service, Ian Thatcher og Geoffrey Swain. Nå har nye angrep blitt lansert av den britiske akademikeren John Kelly, tidligere fra Kommunistpartiet i Storbritannia, og den irske akademikeren Aidan Beatty, som innordnet med Democratic Socialists of America. De fokuserer deres ild på ICFIs kamp, som den dagsaktuelle trotskistbevegelsen, for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen for verdens sosialistiske revolusjon.
45. Kelly, i hans bok The Twilight of World Trotskyism, erklærer: «Det trotskist-ledede revolusjonære scenarioet, som aldri ble vedtatt noe sted til tross for nesten et århundres innsats, utgjør en tragisk og bortkastet villføring av politisk energi og ressurser vekk fra seriøs radikal politikk.» Han hevder at «verdens trotskismes svakhet og feil» kommer tilbake til dens programmatiske insistering på at «reformer ikke lenger er mulige: valget er sosialisme eller barbari», som han kaller «forenklet og grunnløst» og «konseptuelt naivt og empirisk feil». Dette er sagt under betingelser av økonomisk sammenbrudd, stigende ulikhet, eskalerende krig, trusselen om planetarisk ødeleggelse, Trumps seier og den globale framveksten av det ytre høyre. Og det er talsmenn for «seriøs radikal politikk» som Kelly roser, Corbyn, Sanders og deres medarbeidere, som bærer det politiske ansvaret for denne situasjonen.
46. Dette delte politiske oppdraget blir tydeliggjort av Beattys konklusjon i hans bok The Party is Always Right: The Untold Story of Gerry Healy and British Trotskyism med et angrep på ICFI og World Socialist Web Site styreleder David North. North beskrev Beattys bakvaskende biografi som «et grovt hetsskrift mot trotskismen og dens historiske bestrebelser for å bygge et revolusjonært parti forankret i marxistisk teori og basert på arbeiderklassen.» Han forklarte: «Under betingelser av ei intensiverende global krise og en radikalisering av arbeiderklassen og studentene, frykter styringselitene – som er følsomme for nye trusler mot deres styre – gjenopplivingen av interessen for marxisme og perspektivet for verdens sosialistiske revolusjon.»
47. SEP og IYSSE vil ta opp kampen mot Beatty, Kelly og alle forsøk på å kutte studenter og unge mennesker av fra de revolusjonære tradisjonene de må bli kjent med. Denne politiske offensiven må bli spydspiss for en breiere innsats for å oppmuntre til en oppblomstring av marxistisk kultur og debatt blant unge mennesker. Sammen med forlaget Mehring Books står World Socialist Web Site i sentrum av dette arbeidet, og besørger en daglig marxistisk analyse av verdensbegivenhetene, og bringer sosialistbevegelsens historiske lærdommer og teoretiske erobringer fram for å påvirke klassekampen, og besørger en stemme til den internasjonal arbeiderklassen og tar opp en vedvarende polemikk mot pseudo-venstre. Pseudo-venstre-organisasjonene er organisk fiendtlige til arbeiderklassens interesser. Der de sporer deres opprinnelse til Frankfurt-skolen og stalinismen, tjener de som kapitalismens siste forsvarslinje, og fokuserer alle deres bestrebelser på å underordne arbeidere og ungdom til Labour Party og fagforeningsbyråkratiet og opponerer mot revolusjon til fordel for en fredelig utenrikspolitikk. Pseudo-venstre taler for et velstående sjikt av middelklassen som har som mål å fremme deres egne privilegier i akademia, toppsjiktet i offentlig sektor og fagforeningsbyråkratiet i gjenytelse for deres politifunksjon mot klassekampen.
Ikke objektivisme, men revolusjonær kamp
48. Det revolusjonære partiet er det avgjørende elementet for å løse den nåværende krisa. Situasjonen menneskeheten står overfor er alvorlig, men det eksisterer en mektig sosial kraft som kan tilby en vei framover – den internasjonale arbeiderklassen. Det revolusjonære partiet er mekanismen som arbeiderklassen kan handle gjennom. Faktisk, uten å forstå det revolusjonære partiets transformative innvirkning på kampen for sosialisme ville situasjonen synes håpløs. SEP og ICFI analyserer ikke bare verdensimperialismens stadig dypere krise i alle dens komplekse, motstridende og sammenkoblede former, men intervenerer for å endre styrkebalansen til fordel for arbeiderklassen. Marxister streber etter å forstå verden ikke som en form for objektivistisk kontemplasjon, men for å gjøre denne kunnskapen til grunnlaget for partiets og arbeiderklassens revolusjonære praksis. Av denne grunn betyr veksten av partiet ikke bare en numerisk akkumulering av medlemmer, men opplæringen og utviklingen av kadrer som er i stand til å forstå og derfor tåle presset generert av en kriseperiode, for å besørge lederskap til arbeiderklassen slik den er tvunget til kamp. «Veksten av arbeiderklassens massebevegelse stiller stadig større krav til partiets medlemmer,» forklarte David North i hans introduksjon til SEP Summer School 2023. «Det å møte disse utfordringene krever større oppmerksomhet til utdanningen av partimedlemmene. Det viktigste elementet i denne utdannelsen er å heve kadrenes kunnskap og forståelse av trotskistbevegelsens historie.»
49. Historien representert av ICFI er den konsentrerte opptegnelsen av kampen for sosialistisk internasjonalisme, som strekker seg over mer enn et århundre til Leo Trotskijs grunnleggelse i 1923 av Venstreopposisjonen for å starte kampen mot det framvoksende stalinistiske byråkratiets svik av Oktoberrevolusjonen i 1917. Den omfatter alle arbeiderklassens påfølgende strategiske erfaringer, inkludert lærdommene fra de store revolusjonære omveltningene, nederlagene og svikene i det 20. århundre. Gjennom den langvarige kampen mot pabloismen og andre nasjonal-opportunistiske tendenser som forsøkte å likvidere trotskistbevegelsen inn i stalinismens og andre fiendtlige politiske krefters leir – og nederlaget for dette presset i dens rekker gjennom splittelsen i 1985 og 1986 med renegatene fra Workers Revolutionary Party – har ICFI forsvart trotskismens genuine sosialistiske og internasjonalistiske perspektiv. Dette er det eneste grunnlaget arbeiderklassen kan fremme sine interesser på mot krig, fascisme, diktatur, økonomisk og økologisk katastrofe.
50. SEPs arbeid fortsetter basert på en erkjennelse av det ICFI har definert som den femte fasen i trotskistbevegelsens historie. David North forklarte:
Dette er stadiet som vil være vitne til en enorm vekst av ICFI som Verdenpartiet for sosialitisk revolusjon. De objektive prosessene for økonomisk globalisering, identifisert av Den internasjonale komitéen for mer enn 30 år siden, har gjennomgått en ytterligere kolossal utvikling. Kombinert med framveksten av nye teknologier som har revolusjonert kommunikasjon, har disse prosessene internasjonalisert klassekampen i en grad som ville vært vanskelig å forestille seg selv for 25 år siden. Arbeiderklassens revolusjonære kamp vil utvikle seg som en sammenkoblet og enhetlig verdensbevegelse. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale vil bli bygget som det bevisste politiske lederskapet av denne objektive sosioøkonomiske prosessen. I opposisjon mot den kapitalistiske politikken for imperialistkrig vil ICFI stille den klassebaserte strategien for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Dette er den vesentlige historiske oppgaven i det nye stadiet av Den fjerde internasjonales historie.