Tysklands kansler Olaf Scholz stilte mandag kabinettspørsmål i Forbundsdagen og ba om en tillitserklæring, som han som forventet tapte. Bare de 207 representantene fra Det sosialdemokratiske partiet (SPD) uttrykte tillit til ham, mens 116 fra De grønne avsto og de 394 gjenværende parlamentarikerne stemte mot Scholz.

Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier kan dermed prematurt oppløse der Bundestag, Forbundsdagen, og utlyse nyvalg den 23. februar. Denne tidsplanen ble tidligere avtalt mellom Steinmeier, Scholz og etablissementspartiene. Scholz vil forbli i kanslervervet til hans etterfølger er valgt av den nye Forbundsdagen.

I debatten før avstemmingen forklarte Scholz at med det tidlige valget kunne velgene bestemme kursen for den framtidige politikken: «I valget bestemmer dere hvordan vi svarer på de store spørsmålene som ligger forut.»

Ingenting kunne være lengre fra sannheten. Nyvalget tjener ikke til å la velgerne bestemme over framtidens store anliggender, men å få en regjering til makten som er stabil nok til å håndheve svært upopulære tiltak – sosiale nedskjæringer, masseoppsigelser, lavere lønninger og lengre arbeidstid, deporteringen av migranter, mer opprusting og en ytterligere eskalering av krig.

Alle de etablerte partiene er enige om disse anliggendene. Debattens hete sto i omvendt proporsjonalitet til forskjellene av innhold. Talerne hopet beskyldninger mot hverandre, men ble enige om å fortsette å støtte Ukraina i krigen mot Russland, ytterligere bevæpning av de tyske væpnede styrker, Bundeswehr, deportere flere migranter og å lesse konsekvensene av den økonomiske krisa over på arbeiderklassen.

Samtidig som de kritiserte hverandre påkalte de «respekt» og «kompromisser», fordi de alle vet de vil fortsette å arbeide tett sammen selv etter valget. I mellomtiden er de så hatet av befolkningen at de vil være tilfredse dersom resultatet er tilstrekkelig til en koalisjon i stand til å oppnå et flertall.

Spesielt i SPD og den konservative Kristelig-demokratiske union/Kristelig-sosiale union (CDU/CSU) håper mange på en ny utgave av Storkoalisjonen. For å oppnå dette målet må imidlertid andre partier holdes ute av sperregrensa på 5 prosent for parlamentarisk representasjon. CDU/CSU ligger for tiden på 32 prosent i meningsmålingene og SPD på 16 prosent. En koalisjon av de to ville ikke lenger være «stor», men kan i beste fall regne med halvparten av parlamentsmedlemmene. Blant De grønne håper mange på en regjeringsallianse med CDU. Og Det fri-demokratiske partiet (FDP) opptrer allerede som en juniorpartner for CDU/CSU.

Robert Habeck, økonomiminister og lederkandidat for De grønne, oppfordret alle partier til å slå seg sammen for Tysklands geopolitiske interessers del. «Verden fortsetter å dreie, og den dreier ofte mot Tyskland,» sa han. Det er grunnen til at De grønne har gjort alt de kan for å sikre at regjeringskoalisjonen forblir på plass, og har inngått kompromisser «i tre år, opp til og inkludert selvfornektelse». Tyskland har ikke råd til selvrefleksjon, la han til.

Alle partienes enighet om kursen for krig var mest åpenbar av alle. «Tyskland er Ukrainas største støttespiller i Europa. Jeg vil at det skal forbli slik,» forklarte Scholz til applaus fra SPD og De grønne. Derfor sa han til president Zelenskyj, under hans besøk til Kiev: «Tyskland kan stoles på.»

CDU-lederkandidat Friedrich Merz forlangte enda mer. Han vil forsyne Ukraina med Taurus-missiler og minnet Scholz på at han i februar 2022 kunngjorde en «ny æra» og besluttet et spesialfond på € 100 milliarder for Bundeswehr, som CDU/CSU støttet. Men ingenting gjenstår av den nye æraen, fortsatte han. I stedet for samtidig å investere minst 2 prosent i Bundeswehr har han finansiert Bundeswehrs daglige drift fra spesialfondet.

Både Merz og FDP-leder Christian Lindner, finansministeren som ble sparket i november, oppfordret til massive sosiale nedskjæringer for å finansiere utlegg for krig.

«Vi opponerer mot stagnasjonen og omfordelingen av sosialdemokratisk og grønn økonomisk politikk med en økonomisk politikk forpliktet til ytelse og konkurranseevne,» sa Merz. Denne kursen vil ikke bli lett. Arbeidstiden i Tyskland er alt for lav, hevdet han. Som et positivt eksempel trakk han fram Sveits, hvor det arbeides 200 timer mer i året. «Vi må alle arbeide mer, vi må alle prøve hardere,» la han til. Merz vil avskaffe Borgerstøtten, fordi «insentiver for å komme tilbake til arbeidsmarkedet» er nødvendig.

Lindner beskyldte Scholz for å avvise den «nødvendige reorienteringen av økonomiske og finanspolitiske beslutninger». Han vil ikke foreta milliardinvesteringer, men bruker dem på en omfordelingspolitikk, hevdet Lindner. Han ville heve gjeldsbremsa for å kunne omfordele mer.

I likhet med Merz ba Lindner også om en reform av Borgerstøtten for å «mobilisere arbeidsmarkedet». Ved å senke standardsatsen og den flate taksten for boligkostnader, kan mye penger oppnås for å redusere skattene. På den andre siden beskrev han «debatten om høyere skatter for de øvre så og så mange prosentene, eller milliardærene» som et «forsøk på å føre valgkamp med misunnelse».

Ifølge Lindner var den avgjørende beslutningen i Bundestag-valget: «Vil dette landet ha en omfordelingspolitikk på forespørsel? Eller innser innbyggerne at alle av oss må arbeide for et oppsving.»

Forsøket på å framstille SPD som et parti for sosial omfordeling er absurd. SPD har mer enn noe annet parti bidratt til spredningen av fattigdom – først med Schröder-regjeringens Hartz-lover, deretter med hevingen av pensjonsalderen til 67 og ei rekke andre «reformer» som påfølgende sosialdemokratisk arbeidsstatsråder var ansvarlige for.

Sosial ulikhet har også vokst under kansler Scholz. DAX-indeksen har brutt 20 000-poeng-terskelen for første gang og er dermed rundt 5 000 poeng høyere enn da Scholz tiltrådte. Det bor nå 249 milliardærer og 3 000 individer som eier mer enn $ 100 millioner i Tyskland. På den andre siden, mer enn én av fem lever i fare for fattigdom eller sosial ekskludering.

For arbeidere, unge mennesker og pensjonister er det ikke noe alternativ og ikke noe mindre onde blant de etablerte partiene i det kommende føderale valget. Die Linke støtter også kursen for krig og organiserer sosiale angrep på statlig nivå. Bare måneder etter grunnleggelsen inngikk også BSW (Sahra Wagenknecht-alliansen) i Thüringen og Brandenburg innstrammingskoalisjoner med pro-krig partiene.

I delstaten Sachsen kunne en delstatsregjering for første gang samarbeide med det høyreekstreme partiet AfD (Alternative für Deutschland) om enkeltprosjekter for å håndheve politikken for krig og nedskjæringer mot befolkningens enorme motstand. I Forbundsdagsdebatten vedtok representanter for regjeringen og opposisjonen allerede fullt ut AfDs flyktningpolitikk og trommet opp støtte til massedeportasjoner.

Uansett hvilke av partiene som danner koalisjon med hverandre etter den 23. februar, den nye regjeringen vil føre en ekstremt høyreorientert politikk. Akkurat som Donald Trump bærer bud om finansoligarkiets direkte styre i USA, skal også her de siste restene av velferdsstaten knuses og Tyskland orienteres mot krig og handelskrig. Årsaken til dette er kapitalistsystemets dype internasjonale krise.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) deltar i valget for å motsette seg denne allpartikoalisjonen for krig og sosiale nedskjæringer. Vi bygger en internasjonal bevegelse mot krig og dens rotårsak, kapitalismen. Signer oppropet nå for å støtte vår deltakelse i valget, og bli medlem av SGP!