Rundt 55 000 postarbeidere var tirsdag tilbake i arbeid etter at Canadas Liberal-regjering påla et drakonisk streikeforbud. Dette statsledede angrepet understreker styringselitens dreining til autoritarisme for å håndheve sin klassekrigagenda for innstramminger og krig. Forsvaret av jobber, ytelser, streikeretten og offentlige tjenester krever at arbeidere i Canada og globalt fører en politisk kamp om hvilken klasse som skal kontrollerer samfunnets ressurser og til hvilket formål.

Arbeidere startet deres streik den 15. november for å motsette seg Canada Post’s skyv for å «Amazonifisere» arbeidsstyrken ved å normalisere deltid og midlertidige ansettelser. De motsetter seg også bruken av kunstig intelligens (KI) og andre teknologier for å ødelegge eierskapet av brevombæringsruter, vanlige arbeidsmønstre og jobber – anliggender som konfronterer titalls millioner arbeidere globalt.

Canada Post-arbeidernes kamp går langt utover en kontraktskamp. Styringseliten har som målsetting å bruke postarbeidere som et test case for å knuse det som gjenstår av offentlige tjenester og arbeideres sosiale rettigheter. For å kontre dette må arbeidere danne grunnplankomitéer, som Postarbeideres grunnplankomité som ble etablert ved Canada Post, for å starte en industriell og uavhengig politisk mobilisering for å stoppe det statspålagte diktaturet.

Kriminaliseringen av streiken ble kunngjort fredag av Liberal-arbeidsminister Steve MacKinnon, som beordret det ikke-valgte rådet Canadian Industrial Relations Board (CIRB) til å erklære streiken ulovlig dersom samtalene mellom selskapsledelsen og fagforeningen Canadian Union of Postal Workers (CUPW) ble vurdert «fastlåst». Dette var basert på en konstruert nytolkning av Paragraf 107 i Canadas Arbeidslov, som tillater arbeidsministeren å pålegge selskaps-Canadas krav ved utøvende dekret. CIRB oppfylte sin rolle søndag kveld, og forbød streik i fem måneder mens en «Granskingskommisjon for bransjen» møtes for å planlegge omstruktureringen av Canada Post.

Streikeforbudets suksess var avhengig av fagforeningsbyråkratiets samspill. Mens det eksisterte brei støtte på grunnplanet for å trosse ordren, nektet CUPW å oppfordre til noen kollektive handlinger fra postarbeidere, ikke engang møter på grunnplanet for å diskutere veien videre. Etter fire uker med isolering av postarbeiderne fra resten av arbeiderklassen, kulminerte CUPW deres svik ved å kreve at arbeiderne overga seg til tilbake-til-arbeid-ordren.

Canadas største fagforbund, Den canadiske arbeiderkongressen (CLC), forholdt seg taus i tre dager etter MacKinnons kunngjøring. Da CLC endelig uttalte seg appellerte fagforbundet bare til sine Liberal-allierte om å unngå å «misbruke» Arbeidsloven. Det er i realiteten ikke noe misbruk – Liberal-regjeringen har i løpet av de seks siste månedene systematisk påberopt seg Paragraf 107 for å stenge ned fire arbeidslivsaksjoner.

Hadde postarbeidere trosset streikeforbudet ville det ha oppmuntret arbeiderklassens motstand mot innstramminger og krig over hele Canada, i USA og forbi, og det er nettopp grunnen til at fagforeningen håndhevet det.

Situasjonen var og er moden for en motoffensiv mot styringsklassen og dens ødeleggelse av arbeidsplasser og offentlige tjenester for å betale for imperialistkrig og redningen av de rike. Postarbeiderstreiken kom midt i ei streikebølge på tvers av alle økonomiske sektorer og regioner i Canada de tre siste årene. Det siste året har hundretusener deltatt i demonstrasjoner mot Israels imperialiststøttede genocid i Gaza.

Statsminister Justin Trudeaus Liberal-regjering er på sine siste dager, breit foraktet for å ha presidert over gjennomgående ulikhet, massiv militæropprusting, heksejakt på demonstranter mot genocid og kriger rundt om i verden. Mandag, bare timer etter CIRBs tilbake-til-arbeid-ordre, trakk finansminister og visestatsminister Chrystia Freeland seg fra regjeringen. Freeland kritiserte Trudeau fra høyre, og beskyldte ham for å ha sløst bort penger på symbolske tiltak for å håndtere levekostnadskrisa.

I USA intervenerte Biden-administrasjonen direkte inn i ei rekke kamper de to siste årene, av jernbanearbeidere, bilarbeidere og havnearbeidere, for å påtvinge dem selskapsvennlige oppgjør. Biden har basert seg på fagforeningsbyråkratiet, som han beskrev som hans «innenlandske NATO», for å isolere streiker og holde arbeidere tilknyttet Det demokratiske partiet, et parti for krig og Wall Street, ikke mindre enn Trump og hans republikanere.

Biden la press på og kollaborerte med Trudeaus Liberal Party for å blokkere grensekryssende streiker på jernbaner og havneanlegg, og baserte seg på de nasjonalsjåvinistiske fagforeningsbyråkratiene for å splitte canadiske og amerikanske arbeidere, som forhandlet kontrakter samtidig og ofte med de samme arbeidsgiverne.

I Frankrike gjennomførte «de rikes president» Emmanuel Macron i 2023 omfattende angrep på pensjoner, i møte med demonstrasjoner fra millioner, ved å ty til de antidemokratiske bestemmelsene i den franske konstitusjonen for å banke gjennom lovgiving uten avstemming i parlamentet. I Tyskland har den sosialdemokratisk ledede regjeringen og fagforeningene samarbeidet om en omstrukturering av industrien som vil oppheve de sosiale rettighetene arbeidere vant gjennom bitre klassekamper i etterkrigstiden, deriblant elimineringen av den flere tiår lange jobbgarantien hos bilprodusenten Volkswagen.

Omfanget av restruktureringen av sosiale relasjoner som styringsklassene i Canada og alle de store imperialistmaktene krever, er uforenlig med demokratiske styreformer. Dette er grunnen til at alle regjeringene som ødelegger arbeidernes rettigheter for å føre krig i utlandet, vender seg til diktatoriske styreformer. Som Trotskij observerte i 1929 under de innledende stadiene av Den store depresjonen: «Den overdrevent høye spenningen i den internasjonale kampen og klassekampen resulterer i diktaturets kortslutning, som blåser ut demokratiets sikringer den ene etter den andre.»

Foruten arbeiderklassens politiske intervensjon, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program, vil styringsklassen få overtaket i sitt pådriverprogram for krig og diktatur.

Det truede utfallet av fagforeningenes og Det nye demokratiske partiets (NDP) undertrykkelse av klassekampen i Canada er at en ytre høyre-regjering kommer til makten ledet av Pierre Poilievre, som modellerer hans politiske appeller på Trump. Poilievre gjorde hans krav på lederskapet av Den konservative partiet ved å gjøre seg til talsmann for og forfekte den fascist-oppildnede «Freedom Convoy» som truende okkuperte Ottawa sentrum tidlig i 2022 for å presse fram avskaffelsen av alle gjenværende Covid-19-folkehelsetiltak.

Denne prosessen er mest framskreden i USA, hvor den samlede innsatsen fra fagforeningene og demokratene for å kvele arbeideropposisjon banet vei for valget av Donald Trump. Den nyvalgte presidenten har åpent erklært hans intensjon om å arbeide for etableringen av et diktatur. Trump representerer finansoligarkiets sosiale interesser, som ønsker et politisk regime ved makten som tilsvarer dets dominans over alle aspekter av det sosiale og økonomiske liv.

Arbeiderklassen må respondere på denne faren ved ikke mindre nådeløst å fremme sine uavhengige interesser i direkte opposisjon til de til de imperialistiske styringselitene. Dette betyr å gjøre et avgjørende politisk og organisatorisk brudd med de nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeningsbyråkratiene og de sosialdemokratiske partiene som i fire tiår har vært sentrale i kvelningen av klassekampen. I Canada innebærer dette avvising av alliansen mellom fagforeningene, NDP og Liberal Party, og en vending av arbeidere til å forene deres kamper med kampene til deres klassebrødre og -søstre i USA, Mexico og internasjonalt.

Postarbeidernes kamp viste hvordan dette kan gjøres. Ved å danne Postal Workers Rank-and-File Committee (PWRFC) i juni hadde de som målsetting å ta kontroll over kontraktskampen fra CUPW-byråkratiet. PWRFCs beslutning om å tilslutte seg Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – muliggjorde organiseringen av to offentlige møter og ei rekke diskusjoner som involverte postarbeidere og andre arbeidere fra Canada, USA og Storbritannia. En resolusjon vedtatt på det første møtet skisserte veien videre: å transformere poststreiken til spydspissen for en industriell og politisk mobilisering mot innstramminger og krig.

Det må trekkes lærdom fra denne erfaringen. Byggingen av grunnplankomitéer må videreføres på hver arbeidsplass med fordoblet hast. Dette må kombineres med en kamp for å bevæpne de mest framkredne arbeiderne med en forståelse av den politiske karakteren av kampen de blir tvunget til å føre, en oppgave som bare er mulig gjennom å bygge et sosialistisk lederskap.

For å videreføre denne kampen må alle som er enige, ta avgjørelsen og slutte seg til og bygge Socialist Equality Party, den canadiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).