Kamerater, denne Kongressen har som oppgave å fastlegge det politiske perspektivet som Socialist Equality Party vil slåss på for å bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, over den neste perioden.
Kongressen skal også velge et lederskap som nyter partikaderens tillit for å sette denne kampen ut i livet. Og dessuten, innenfor det generelle rammeverket fastsatt av Kongressens resolusjon, analysere og bestemme vår respons på utfordringene vi vil møte i ei raskt modnende revolusjonær krise for britisk og verdens imperialisme.
Men først vil jeg vise SEPs respekt til vår avdøde kamerat Wolfgang Weber.
Ethvert partis karakter, dets politiske essens, bestemmes av dets program, som artikulerer interessen til bestemte sosiale krefter, og den historiske kampen som føres for å fremme dette programmet. Når det gjelder det revolusjonære partiet er denne historien om politisk kamp og klarheten i dets perspektiv av aller største betydning.
Men det revolusjonære partiet er også dets kader, individene som, tiltrukket av dette perspektivet og historien, står fram og påtar seg det enorme ansvaret det er å slåss for menneskehetens sosialistiske frigjøring.
Slike individer kommer fra ulike bakgrunner, med ulike styrker og/eller svakheter, skoleringsnivåer og alt det andre. Men til tross for de nødvendige heterogene elementene i et parti med et medlemskap som representerer en sosial kraft, den internasjonale arbeiderklassen, i seg selv en kompleks og lagdelt enhet, er vårt kader forent i deres avsky for menneskelig lidelse, hat mot undertrykkelse, et brennende ønske om å endre verden til det bedre, en vilje til å slåss for dette uansett personlig kostnad og en forståelse av at partiet er den eneste mekanismen for å kunne realisere disse målene.
Wolfgang var en slik mann, som viet hele hans voksne liv og betydelige intellekt til sosialismens sak.
Mange av oss her vil ha personlige minner om Wolfgang, noen vil ikke. Mine er av en varm og sjenerøs mann; stille, tilbakeholden til og med, men i besittelse av en hard politisk kjerne. Det var aldri et møte eller en partisamling der Wolfgang talte hvor du ikke lærte noe viktig. Og du ville alltid bli slått av alvoret han opptrådte med, og hans dype overbevisning om at alt var betinget av partimedlemmenes skolering – slik at de kunne føre den nødvendige kampen mot stalinisme, sosialdemokrati, pabloisme og alle imperialismens politiske agenturer.
Jeg skal ikke si mer, fordi kamerater vil ha lest den fantastiske biografiske hyllesten til Wolfgang fra kameratene Uli og Christoph. Jeg vil bare be om ett minutts stillhet for en verdsatt og universelt respektert kamerat.
Den spinnende faren for en tredje verdenskrig og Starmers høyreorienterte regjering
Som det framgår av dagsordenen, Tom Scripps vil følge denne åpningsrapporten ved å fremme resolusjonsutkastet. Jeg vil imidlertid registrere min støtte her til hele innholdet i resolusjonsutkastet før jeg kommer med noen bemerkninger som peker på anliggender som må styrkes i det foreliggende utkastet.
Den første av disse er faktisk nødvendiggjort ganske enkelt på grunn av utviklinger som fant sted etter at det ble distribuert – den dramatiske eskaleringen av krigen i Ukraina av USAs president Joe Biden, med full støtte fra sir Keir Starmers Labour-regjering. Men dette kan oppnås med relativ letthet nettopp fordi aksen i resolusjonsutkastet er dets skisse av en sosialistisk kamp mot krig.
Naturligvis, spesielt gitt tidspunktet for utarbeidingen av utkastet, i de innledende delene fokuserte vi mer på det politiske jordskjelvet i USA og innvirkningen Trumps valg vil ha på britisk, europeisk og verdens politikk. Dette står seg stort sett, selv om det må sies at det ser ut til at forskjeller over krig i Ukraina er mer tilbøyelig til en eller annen form for enighet enn hva demokratene og europeiske makter først trodde. Og anliggendet blir mer stilt som hva europeerne må gjøre for både å sikre en avtale med Trump og påta seg deres ansvar for å lede krigsinnsatsen mot Russland.
Men vi må nå gjøre det tilstrekkelig klart at det å tillate Ukraina å angripe Russland med NATO-leverte missiler har brakt faren for verdenskrig til et nytt nivå av intensitet, og at selv før Trump tiltrer er eskalering og ikke forhandlinger dagens orden. Og Russlands mottiltak er allerede iverksatt samtidig med diskusjoner om europeiske tropper skal sendes til Ukraina og omstendighetene der NATOs Artikkel 5 om gjensidig forsvar kan utløses.
Vi kan basere disse endringene på analysen allerede utviklet på World Socialist Web Site, deriblant flere artikler produsert av oss selv om den britiske responsen.
Som vi forklarte i «Stopp Starmers eskalerende krig mot Russland! Bygg en sosialistisk bevegelse mot krig!», ved å si seg enig i at Ukraina skyter Storm Shadow kryssermissiler inn på russisk territorium, har Starmer avgitt en de facto krigserklæring uten så mye som en debatt i parlamentet, fordi britisk imperialisme baserer seg på sin militær-politiske allianse med USA og vil søke å opprettholde denne nå, og framover.
Jeg siterte utenriksminister David Lammy om dette i en tidligere artikkel, som sa: «Det jeg vet om Donald Trump er at han ikke liker tapere og at han ikke har lyst til å tape; han ønsker å få den rette avtalen for det amerikanske folket. Og han vet at den rette avtalen for det amerikanske folket er fred i Europa, og det betyr en bærekraftig fred – ikke Russland som oppnår sine mål, og kommer tilbake for mer i årene som kommer.»
Starmer kan handle som han gjør fordi parlamentet er befolket av parlamentsmedlemmer som fungerer som et eneste parti for krig. Og ved å gjøre det har han satt det britiske folk under direkte fare for russisk gjengjeldelse – med Putin som insisterer at det foreløpig ikke er noen måter å motvirke Russlands nye missil som kan nå hvor som helst i Europa. Samtidig med et massivt angrep på Ukrainas energiinfrastruktur har han nå advart at han vil respondere med «alle ødeleggelsesmidler til Russlands disposisjon» dersom Ukraina skulle motta atomvåpen fra USA.
Likevel, alt snakk er om eskalering og ikke å trekke seg tilbake fra en krig som blir tapt – enten i navnet av en rettferdig fred, eller ganske enkelt ikke å la Putin vinne.
Polen blir hyllet for å bruke minst € 2,5 milliarder på landets grenseforsvarssystem, inkludert å bygge et himmelskjoldsystem tilsvarende Israels «Iron Dome», og for å bruke 4,7 prosent av landets BNP på militæret; og Tyskland for sitt Zeitenwende («tidsskille») med en umiddelbar investering på € 100 milliarder for å adressere mangler i ammunisjon og utstyr.
Så hva betyr dette for resten av Europa, med Storbritannia som bare bruker 2,3 prosent av sitt BNP, samtidig med klager om at Royal Navy ikke kan utplassere ei hangarskipgruppe uten å basere seg på amerikanske og allierte skip og fly; hæren ute av stand til å stille en full divisjon på 15 000 soldater fra sin 70 000 store styrke og som mangler ammunisjon for å slåss i mer enn en måned; og Royal Air Force med bare rundt to dusin kampklare Typhoon-er? Forlangendet er allerede på 3 og 3,5 prosent av BNP til forsvar, som krever angrep på arbeiderklassen av en skala ikke sett i noens livstid.
Massiv sosial ulikhet og den dypt upopulære krigspolitikken var det objektive grunnlaget for Trumps valgseier. Og disse endringene destabiliserer allerede Europa. Vi noterer oss den tyske regjeringens fall, og med den overhengende mistillitsavstemmingen i Frankrike over et brutalt innstrammingsbudsjett, er Europas to stormakter i dyp politisk krise akkurat der deres programmer rulles ut for velferdsødeleggelser og massenedskjæringer i bil- og stålindustrien, og andre viktige bransjer, for å imøtekomme kravene for handelskrig og militærkrig.
Den andre endringen er å samle skildringen av Starmer-regjeringen for å gjøre det klart hvor høyreorientert den er, og akkurat hvor viktig det er også for arbeiderklassen å føre en kamp mot den, og bygge vårt parti.
Også dette er allerede en tråd som går gjennom hele det foreliggende utkastet. Men denne endringen i presentasjon vil gjøre enda tydeligere den sentrale rollen vi tildeler denne saken – som skiller oss fra corbynistene og hele spekteret av pseudo-venstre.
Opposisjon mot Labour som et parti for krig er den grunnleggende aksen arbeiderklassen må basere seg på. Men krig nødvendiggjør sosial reaksjon over hele fjøla. Og vi kan gjøre dette klart med en nøye innrammet skildring av angrepet på demokratiske rettigheter som følger av Labours støtte til Israels genocid og partiets rolle som spydspiss for NATOs antirussiske aggresjon, kombinert med angrepet på velferdsstaten for å få slutt på den «svulmende ytelsesregninga som ødelegger vårt samfunn», privatiseringen av Det nasjonale helsevesenet (NHS) og den kvalmende vendingen til antimigranttiltak som i går så Starmer rase, og besørge støtte til enhver høyreekstrem kjeltringer fra Farage til Tommy Robinson, om Toryer som bevisst dreiv et «åpne grenser-eksperiment».
Vi må gjøre dette klart – vi er i ukjent territorium og ingen av de gamle kampmetodene vil være tilstrekkelige. Alt avhenger av at arbeiderklassen forstår dette. Dette begynner og slutter med skoleringen av vår kader og den fullt rundede assimileringen av vår analyse og dens bekreftelse.
Omfordelingen av verden og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales antikrighistorikk
Utkastet avsluttes med å insistere: «SEPs arbeid går videre basert på en erkjennelse av det ICFI har definert som den femte fasen i trotskistbevegelsens historie», som «vil være vitne til en enorm vekst av ICFI som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon». Dette er en nødvendig kortform i en slik resolusjon, men jeg ønsker å komme med noen bemerkninger her som jeg håper vil være med på å styre diskusjonen de neste dagene, og i denne konteksten introdusere det siste anliggendet som må styrkes politisk i resolusjonen.
Hvordan kom vi fram til definisjonen av det femte stadiet og hva er dets relasjon til vår bevegelses historiske perspektiv? I siste instans, vi adresserer en fundamental transformasjon i sosiale og derfor politiske relasjoner forankret i det nåværende stadiet av verdensimperialismens krise – ei krise drevet av globaliseringens innvirkning på de grunnleggende motsetningene innen kapitalismen som vi identifiserer i punkt 10 i utkastet:
Vendingen til imperialistkrig og autoritarisme er drevet av kapitalistsystemets uløselige motsetninger mellom den globale økonomien og nasjon-stat systemet, og mellom sosialisert produksjon og privat tilegnelse av profitt. Men globaliseringen har også enormt styrket den internasjonale arbeiderklassen, både numerisk og fordi produksjon som foregår på tvers av alle landegrenser objektivt har forent arbeidere i alle land, som nå står overfor felles utbyttere og hvis skjebne er uløselig sammenflettet.
La meg gå litt dypere inn i dette anliggendet.
I hans forord til boka A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony 1990–2016, publisert i juli 2016, begynte David North med å forklare: «Den internasjonale komitéen har ikke ei krystallkule. Men dens arbeid er basert på en marxistisk forståelse av motsetningene til den amerikanske og verdens imperialisme. Dessuten undersøker den marxistiske analysemetoden hendelser, ikke som en sekvens av isolerte episoder, men som øyeblikk i utfoldelsen av en breiere historisk prosess.»
Der han vurderte denne historiske prosessen der verdensimperialismens nåværende krise framfor alt er karakterisert av utbruddet av erobringskriger, identifiserte han som et utgangspunkt: «Den internasjonale komitéen tolket de stalinistiske regimenes sammenbrudd i Øst-Europa i 1989–1990, og oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, som ei eksistensiell krise for hele det globale nasjon-stat systemet, som det oppsto fra ruinene fra den andre verdenskrig.»
Og for det andre, «ICFI forventet at sammenbruddet av den etablerte etterkrigslikevekten raskt ville føre til en gjenkomst av imperialistisk militarisme.»
Han bemerket at så langt tilbake som august 1990 skrev ICFI om Bush-administrasjonens første krig mot Irak:
Den markerer begynnelsen på en ny imperialistisk omfordeling av verden. Slutten på etterkrigstiden betyr slutten på den postkoloniale æra. Der det imperialistiske borgerskapet forkynner «sosialismens fiasko», proklamerer det, i gjerninger om ikke enda i ord, uavhengighetens fiasko. Den stadig dypere krisa som konfronterer alle de store imperialistmaktene tvinger dem til å sikre kontroll over strategiske ressurser og markeder. Tidligere kolonier, som hadde oppnådd en viss grad av politisk uavhengighet, må på nytt underkastes. I sitt brutale angrep mot Irak gir imperialismen beskjed om at den har til hensikt å gjenopprette den type uhemmet dominans av de tilbakestående landene som eksisterte før den andre verdenskrigen.
North bemerket den store historiske ironien i framveksten av USA som den dominerende imperialistmakten samtidig med den første verdenskrigens katastrofe, som sammenfalt med utbruddet av Den russiske revolusjonen i 1917, og i oktober Bolsjevikenes vellykkede omvelting av kapitalismen. Det vil si: «Akkurat da USA bestrebet seg for å etablere sin posisjon som dommeren for verdens skjebne, sto landet overfor en utfordring, i form av Bolsjevik-revolusjonen, ikke bare av den amerikanske imperialismens autoritet, men også av hele den kapitalistiske verdensordens økonomiske, politiske og til og med moralske legitimitet.»
Til tross for stalinismens svik av globale revolusjonære kamper og antiimperialistiske bevegelser, selve eksistensen av et regime som oppsto fra en sosialistisk revolusjon hadde politisk radikaliserende innvirkninger over hele verden, inkludert Den kinesiske revolusjonen i 1949, som alle fungerte som ei bremse på amerikansk imperialismes rovgriske globale ambisjoner: «Eksistensen av Sovjetunionen og et antikapitalistisk regime i Kina fratok USA muligheten for ubegrenset tilgang til og utbyttingen av den menneskelige arbeidskraften, råvarer, og potensielle markeder av en stor del av kloden, spesielt den eurasiske landmassen.»
Oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991, kombinert med restaureringen av kapitalisme i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i juni 1989, var derfor et sentralt vendepunkt. Det ble ansett av den amerikanske styringsklassen som en anledning til å avvise kompromissene fra etterkrigsæraen, og til å gjennomføre en restrukturering av global geopolitikk for å sikre USAs ubehindrede hegemoni i et uforlignelig «unipolart øyeblikk».
Men, som North insisterte: «Selv på høyden av sin makt, et så enormt prosjekt var langt utenfor USAs kapasiteter». I realiteten:
USAs krigerske respons på oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 reflekterte svakheten, ikke styrken, av amerikansk kapitalisme. Den overveldende støtten innen styringseliten for en svært aggressiv utenrikspolitikk oppsto fra villfarelsen at USA kunne reversere den langtrukne erosjonen av landets globale økonomiske posisjon gjennom utplasseringen av dets enorme militære makt.
David går deretter gjennom bekreftelsen av denne vurderingen besørget av katastrofene av den første Gulf-krigen, krigene som ble utløst av oppløsingen av Jugoslavia, invasjonen av Afghanistan i 2001 som startet «krigen mot terror», Irak i 2003, og Libya, og stedfortrederkrigen i Syria. Han oppsummerer:
Det siste kvarte århundre med USA-initierte kriger må studeres som en kjede av sammenhengende hendelser. Den strategiske logikken i USAs drivkraft for globalt hegemoni strekker seg utover de nykoloniale operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionale krigene er del av USAs raskt eskalerende konfrontasjon med Russland og Kina.
North konkluderte, i 2016:
Ikke siden slutten av den andre verdenskrig har det eksistert så stor fare for verdenskrig. Faren forsterkes av det faktum at nivået av folkelig bevissthet om trusselen fortsatt er svært begrenset.
Den progressive utviklingen av en globalt integrert verdensøkonomi er uforenlig med kapitalisme og nasjon-stat systemet. Dersom krig skal stoppes og en global katastrofe avverges må det bygges en ny og mektig internasjonal massebevegelse, basert på et sosialistisk program, og strategisk ledet av prinsippene for revolusjonær klassekamp.
Publiseringen av Norths May Day-taler i Sounding the Alarm belyser denne analysen og dens utvikling i tiåret fra 2014 til 2024, med en artikkel publisert i april 2014 som advarer:
De som tror at krig med Kina og Russland er en umulighet – at de store imperialistmaktene ikke ville risikere krig med atomvåpenmakter – lurer seg selv. Det tjuende århundres historie, med dets to ødeleggende verdenskriger og dets utallige og svært blodige lokaliserte konflikter, har besørget tilstrekkelig bevis på risikoene de imperialistiske styringsklassene er villige til å ta. De er faktisk beredt til å risikere hele menneskehetens skjebne og selve planeten. Hundre år etter utbruddet av den første verdenskrig og syttifem år etter starten av den andre verdenskrig konfronterer den internasjonale arbeiderklassen kampen mot faren for en tredje imperialistisk katastrofe.
Og som Tom Mackaman oppsummerer i introduksjonen til bindet: «Det sentrale temaet i Norths taler er at kampen mot militarisme og krig er og må være revolusjonær, dvs. at bare gjennom arbeiderklassens omvelting av kapitalismen i en sosialistisk verdensrevolusjon kan drivkraften i retning katastrofe stoppes. Det er ingen annen måte.»
Tiåret for sosialistisk revolusjon
På dette avgjørende anliggendet, den nødvendige revolusjonære responsen på faren for krig, vil jeg oppsummere analysen i nyttårsuttalelsen 2020, «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes».
David og Joe Kishore reiser spørsmålet: «Hva var, faktisk, de karakteriserende egenskapene av de siste ti årene?» Og de viktigste av disse egenskapene er identifisert som:
Institusjonaliseringen av endeløs militærkonflikt og den voksende faren for atomkrig
Forflytningen mot en tredje verdenskrig, som ville true menneskeheten med utryddelse, kan ikke stanses av humanitære appeller. Krig oppstår fra kapitalismens anarki og nasjon-stat-systemets foreldelse. Derfor kan den bare stoppes gjennom arbeiderklassens globale kamp for sosialisme.
…
Demokratiets sammenbrudd
Den ekstreme tilspissingen av klassespenninger og imperialismens dynamikk er den virkelige kilden til de demokratiske styreformenes universelle sammenbrudd. ...
Forberedelsene for krig, som involverer massive utgifter og krever akkumuleringen av uforlignelige nivåer av gjeld, trekker lufta ut av demokrati. I den endelige analysen må kostnadene av krig pålegges verdens arbeidende mennesker. Disse byrdene vil møte motstand fra en befolkning allerede i harnisk etter påfølgende tiår med oppofrelser. Styringselitenes respons vil være en intensivering av deres bestrebelser for å undertrykke enhver form for folkelig dissens.
…
Etterdønningene av 2008-krasjet og kapitalismens krise
Underliggende for alle andre aspekter av den sosiale og politiske situasjonen er den ondartede veksten av ekstrem sosial ulikhet – den uunngåelige og tilsiktede konsekvensen av alle tiltakene som ble truffet av styringsklassen etter den økonomiske og finansielle 2008-krisa.
…
Veksten av den internasjonale arbeiderklassen og den globale klassekampen.
De objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon oppstår av den globale krisa... klassekampens dominerende og mest revolusjonære karaktertrekk er dens internasjonale karakter, forankret i den moderne kapitalismens globale karakter. Dessuten er arbeiderklassens bevegelse den yngre generasjonens bevegelse, og den er derfor en bevegelse som vil forme framtiden.
Uttalelsen lister opp blant hovedtrekkene i klassekampen i den moderne epoken proletariatets massive numeriske vekst – ikke bare i Asia og Afrika hvor enorme megabyer har vokst opp – men også proletariseringen i imperialistsentrene av store sjikt av de som tidligere ville ha betraktet seg som middelklasse, og den enorme tilstrømningen av migrantarbeidere til USA og Europa.
Og til slutt refererer dokumentet hvordan moderne kommunikasjonsteknologi og transnasjonal produksjon har koblet arbeidere sammen på en måte uten sidestykke i verdenshistorien, slik at arbeidere og ungdom kan koordinere deres streiker og protester på tvers av nasjoner og najonale grenser.
Det siste punktet som understrekes er «Det revolusjonære lederskapets rolle». Arbeiderklassens vekst og framveksten av klassekamp i internasjonal målestokk påvirker hvordan arbeidere ser verden, inkludert en forståelse av fellesheten av deres problemer, spesielt den massive veksten av sosial ulikhet.
Uttalelsen insisterer at disse fundamentale endringene skaper det objektive grunnlaget for sosialistisk revolusjon, men bare det objektive grunnlaget: «De spontane kampene til arbeidere og deres instinktive streben etter sosialisme er imidlertid, i seg selv, utilstrekkelige. Forvandlingen av klassekampen til en bevisst bevegelse for sosialisme er et spørsmål om politisk lederskap.»
I denne konteksten gjennomgår uttalelsen hvordan alle alternativene til marxisme, kokt sammen av representanter for den velstående middelklassen, systematisk har blitt diskreditert, deriblant de nye formene for «venstrepopulisme» promotert i Europa, blant andre av Syriza i Hellas og Podemos i Spania, og corbynisme, som uttalelsen sier «pushet illusjonen om en gjenoppliving av Labour Party som et instrument for antikapitalistisk kamp», men som «til slutt viste seg å være synonymt med politisk feighet og utmattelse foran styringsklassen».
I tillegg, «Fagforeningene, som lenge har fungert som mekanismer for undertrykkelsen av klassekampen, har blitt avslørt som agenter for selskapene og staten.»
Denne delen avsluttes med å understreke:
En enorm politisk og sosial differensiering har funnet sted mellom arbeiderklassen og en internasjonal politikktendens, det pseudo-venstre, som er basert på deler av den velstående øvre middelklassen som fremmer politikken for rasebasert kjønns- og seksualidentitet. De politiske retningslinjene til den øvre middelklassens søker tilgang til, og en omfordeling av noe av formuen som skvalper rundt blant de innen den øverste 1-prosenten. De velter seg i sin besatte fiksering på individet, som et middel til å få utnyttet «identitet» til å komme til maktposisjoner og privilegier, mens de ignorerer de sosiale interessene til det store flertallet.
Uttalelsen avsluttes med å skissere «Oppgavene til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale»:
Massene, som akkumulerer erfaringer under kampens gang, gjennomgår en dyp endring i sin sosiale og politiske orientering. Det er i kontekst av denne revolusjonære prosessen at kampen for sosialistisk bevissthet vil utvikles.
Det nye tiåret av sosial revolusjon bringer med seg en ny fase i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales historie. Den revolusjonære bevegelsens praksis er av avgjørende betydning. Resolusjonen fra 2018-nasjonalkongressen til Socialist Equality Party (US) forklarte:
«En evaluering av den objektive situasjonen og en realistisk vurdering av de politiske mulighetene, men som utelukker konsekvensenen av det revolusjonære partiets intervensjon er helt fremmed for marxismen. Det marxistiske revolusjonære partiet ikke bare kommenterer på begivenheter, det deltar i begivenhetene som det analyserer, og gjennom sitt lederskap i kampen for arbeidernes makt og sosialisme, prøver det å endre verden».
…
Dreiningen må nå være til arbeiderklassen, til den aktive intervensjonen i enhver manifestering av arbeidernes og ungdommens opposisjon mot ulikhet, krig, diktatur og alle manifesteringer av kapitalistkrise. Det må utrettelig arbeid til for å heve det politiske nivået, skape en kader i fabrikkene og på skolene, for å forklare historiens lærdommer og kapitalismens natur. Det vil ikke være noen mangel på mennesker som er fast bestemte på å slåss for sosialisme.
Men denne besluttsomheten må bevæpnes med en strategi som forener arbeiderklassens kamper til en verdensomspennende bevegelse for sosialisme.
Marxisme versus objektivisme
Kamerater, et spørsmål som kom opp i avdelingsdiskusjonene om resolusjonsutkastet var at begrepet objektivisme ikke er spesifikt definert. Jeg må si at hele utkastet er animert av kampen mot objektivisme i den ånd som er skissert her, men dette kan absolutt gjøres mer eksplisitt.
For å videreføre denne diskusjonen retter jeg oppmerksomhet til punktene som kom fra kamerat North mot Alex Steiner i boka Marxism, History and Socialist Consciousness, under overskriften «Hva er objektivisme?» North bemerker at Steiner anklager ICFI for en nedstigning til objektivisme og pragmatisme og en vending vekk fra dialektikk. Som respons skisserer North den marxistiske analysemetoden anvendt av ICFI:
Det reelle anliggendet er at du ikke er enig i Den internasjonale komitéens insistering på at kampen for sosialisme krever utviklingen innen arbeiderklassen av både en dyp kunnskap om historien – spesielt den om sosialistbevegelsen selv – og en så presis og konkret forståelse som mulig (ved hjelp av stadig mer nøyaktige konseptuelle tilnærminger) av det verdenskapitalistiske systemets objektive bevegelse i alle dets komplekse, motstridende og sammenkoblede former. Det du feilaktig refererer til som «objektivisme» er den marxistiske streben etter å reflektere nøyaktig i subjektiv tenkning den lovstyrte bevegelsen til den objektive verden som det sosiale mennesket er en del av, og å gjøre denne kunnskapen og forståelsen til grunnlaget for revolusjonær praksis ...
Din bruk av ordet «objektivisme» er feil og reflekterer en grunnleggende uenighet med materialisme. For marxister betegner objektivisme en ensidig og abstrakt tilnærming til studiet av sosiale fenomener som utelukker all betraktning av aktiviteten til de bevisste kreftene – det vil si, sosiale klasser og relaterte politiske tendenser – som er kritiske elementer i selve den objektive prosessen. Som Lenin forklarte i hans klassiske forklaring av forskjellen mellom marxisme og objektivisme:
«Objektivisten snakker om nødvendigheten av en gitt historisk prosess; materialisten gir et eksakt bilde av den gitte sosial-økonomiske formasjonen og av de antagonistiske relasjonene den gir opphav til. Når han demonstrerer nødvendigheten av ei gitt rekke fakta, risikerer objektivisten alltid å bli en apologet for disse fakta: materialisten avslører klassemotsetningene og definerer dermed hans standpunkt. Objektivisten snakker om ‹uoverstigelige historiske tendenser›; materialisten snakker om klassen som ‹styrer› det gitte økonomiske systemet, som gir opphav til slike og slike former for motvirkning fra andre klasser... materialisme inkluderer partisyn, så å si, og påbyr direkte og åpen adopsjon av standpunktet til ei bestemt sosial gruppe i enhver vurdering av hendelser. [Samlede verk, bind 1 (Moskva, 1972), s. 400-01, utheving i originalen]»
Som jeg [DN] forklarte i fjor sommer, «marxismen, som analysemetode og materialistisk verdensanskuelse, har avdekket lover som styrer sosio-økonomiske og politiske prosesser. Kunnskap om disse lovene avslører trender og tendenser som vesentlige historiske ‹forutsigelser› kan baseres på, og som tillater muligheten for bevisst å intervenere på en måte som vil kunne besørge et resultat som er gunstig for arbeiderklassen.»
Det, kamerater, er det vi må gjøre og det resolusjonsutkastet gjør.
På dette anliggendet vil jeg også henvende meg til nettmøtet som intervjuer David om Sounding the Alarm og The Logic of Zionism. David blir spurt om selvmordet til Aaron Bushnell og den dype politiske pessimismen som førte til at slike som Chris Hedges feiret det.
David svarte:
Vi mente det var nødvendig å imøtegå denne pessimistiske responsen, denne svært individualistiske responsen, med et perspektiv. Vi vil ikke at unge mennesker skal etterligne denne typen tragiske og i all hovedsak håpløse reaksjoner på politiske hendelser. Verden i dag produserer endeløse årsaker for legitim forargelse, moralsk forargelse. Om du ikke er sint og om du ikke blir frastøtt av forbrytelsene som blir begått av regjeringer, som blir begått av lederne av kapitalistpartier, av det fornedrede kulturnivået, glorifiseringen av enhver form for det tilbakestående og av vold, vel, da kommer du ikke til å ta veien til sosialisme.
Sosialisme er ikke bare en reint intellektuell respons. Den har et dyptgående og legitimt og nødvendig moralskt og etiskt grunnlag, selv om marxistene forklarer det moralske og det etiske innenfor et materialistisk rammeverk. Vi er sinte over disse hendelsene, og vi vet at ungdom spesielt føler den sterke fornemmlsen av forargelse.
David sa hans generasjon følte den samme forargelsen over amerikansk imperialismes forbrytelser, men: «Vi var heldige som møtte et politisk perspektiv som gjorde det mulig for oss å fokusere og styre denne forargelsen politisk og effektivt.»
Han fortsetter, og jeg mener dette er av avgjørende betydning for vår tilnærming til den nåværende politiske situasjonen:
Det er lett å være en pessimist. Det skjer tross alt så mange forferdelige ting. Det er lett å si, vel, forferdelige ting skjer, og ingenting annet enn forferdelige ting vil fortsette å skje. Jeg tror en mer gjennomtenkt og faktisk vitenskapelig tilnærming til virkeligheten er en som ser i enhver serie av hendelser, selv de mest forferdelige, potensialet for en motreaksjon.
Revolusjonær optimisme er ikke en slags Panglossisk lykke – Å, alt vil vise seg å gå bra. Nei, vi er veldig klar over at ting kan spille ut forferdelig. Men revolusjonær optimisme identifiserer i enhver gitt objektiv situasjon de motstridende sosiale kreftene. Og man stiller spørsmålet, eksisterer det innenfor denne eksisterende situasjonen et potensial for en sosialistisk transformasjon? Og det eksisterer ikke fordi sosialisme er en bedre og mer moralsk idé, men fordi sosialisme oppstår som en mulighet ut av utviklingen av de eksisterende motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten og tilstedeværelsen innen verdenssamfunnet av en revolusjonær kraft ...
At arbeiderklassen ble undertrykt ble anerkjent av framskredne tenkere allerede før Marx. Men det som var originalt i marxismen var for det første, selvfølgelig, evnen til å forklare den økonomiske dynamikken i denne undertrykkelsen. Og også å demonstrere at arbeiderklassen ikke bare var en undertrykt klasse: den var en revolusjonær klasse. Marx sa selv at hans viktigste bragd innen politisk tenkning var å demonstrere at resultatet av denne undertrykkelsen ville bli etableringen av proletariatets diktatur.
Nå er denne innsikten av så enorm betydning at, ja, det er en enorm mengde forvirring som råder blant arbeidere. Hvordan kunne det ikke være det? Se på alle løgnene de blir fortalt. Se på medias karakter, kulturlivets tilbakestående karakter, der man ofte har inntrykk av at ingenting skremmer borgerskapet mer enn frykten for at et eller annet sted, er det folk som tenker.
Det vi trenger å fokusere oppmerksomhet på er alltid å stille spørsmålet: «Finnes det i alt dette en sosial kraft som kan endre situasjonen?» Og det er arbeiderklassen. Uansett det nåværende nivået av forvirring, arbeiderklassen kan vinnes til et internasjonalt sosialistisk perspektiv, og den muligheten ligger i arbeiderklassens faktiske utfoldende kamper.
Vi lever i en periode av, og vi er vitne til, en vekst av sosial kamp. Arbeiderklassen kommer til å gjøre mange erfaringer med Trump og hans mannskap. Vi er kontinuerlig engasjert i arbeidernes kamp. World Socialist Web Site er rettet mot arbeiderklassens kamper, ikke bare i USA, men på verdensbasis. Vi har utviklet Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer som har som målsetting å overføre makten fra de reaksjonære byråkratienes hendene til fabrikkgulvet og å skape kampformer som vil bli effektive.
Det er et perspektiv, og muligheten for dets suksess ligger ikke bare i vår individuelle besluttsomhet som sosialister, selv om det er en vesentlig faktor, men i det faktum at det sosialistiske perspektivet korresponderer med objektiv virkelighet.
Og til slutt, fra den presentasjonen, en advarsel:
Optimisme, som jeg har talt til støtte for, er ikke ment å antyde at vi har all verdens tid for å oppnå dette. Det er mange, mange grunner til å tro at vi nå kommer til det klimaksstadiet av det Trotskij kalte Kapitalismens dødslidelse. Enten blir det kapitalistiske systemet endelig avsluttet, ellers vil det ødelegge den menneskelige sivilisasjon. Det er måten politiske spørsmål stilles i dag. Så det sentrale spørsmålet nå er utviklingen av denne verdensbevegelsen, gjenopplivingen av en genuin sosialistbevegelse i arbeiderklassen. Og når vi sier at trotskismen er det 21. århundres marxisme, mener vi at trotskismen, trotskistbevegelsen, er legemliggjørelsen, eller innlemmet i trotskistbevegelsen er alle de historiske lærdommene fra det siste århundret.
Kampen for trotskisme
Det er vår tilnærming. Og dette er grunnen til at jeg vil avslutte med å understreke viktigheten av en annen del av resolusjonsutkastet, som vi gjør klart er avgjørende for å vinne arbeiderklassen, spesielt den yngre generasjonen, til partiet og dets revolusjonære perspektiv.
Utkastet til resolusjon bemerker at assimilering av trotskistbevegelsens historie er forutsetningen for å gjenoppbygge en sosialistisk massebevegelse i arbeiderklassen, og reiser i denne konteksten angrepet på trotskistbevegelsens historie av John Kelly og Aidan Beatty.
Vi forklarer: «De fokuserer deres ildgiving på ICFIs kamp, som den dagsaktuelle trotskistbevegelsen, for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen for verdens sosialistiske revolusjon.» Deres intensjon er å forsvare den kapitalistiske orden ved å stenge studenter og unge av fra de revolusjonære tradisjonene de må bli kjent med. I Beattys tilfelle gjøres dette ved å prøve å begrave ICFI under et berg av bakvaskelser – sentrert om framstillingen av Gerry Healy som en løgner og en kjeltring og hevde at både disse forbrytelsene og hans påfølgende overgrep ble tilrettelagt av trotskismens udemokratiske essens, som en form for ekstrem bolsjevisme.
Dette direkte angrepet på ICFI er en utvikling av de tidligere og relaterte angrepene på Trotsky selv av Ian Thatcher, Geoffrey Swain og Robert Service. Vi beskrev deres verk som et «forebyggende angrep» på trotskismen, i det tilfellet direkte på personen Trotskij selv. Nå har vi en annen form for forebyggende biografi – jeg bruker begrepet løst – som sikter på Healy som mangeårig leder av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internajonale (ICFI) og deretter ender med et vedvarende angrep på David North, Socialist Equality Party og den dagsaktuelle ICFI.
Selv om det gjøres poeng av «trotskistgrupper» generelt, vi er nå identifisert som ondskapen som må utdrives. Og dette er en oppgave som gir Beatty støtte fra ikke bare de eksplisitte antitrotskyistene fra hans Democratic Socialists of America, men også fra Steiner, Gerry Downing og diverse skurker hvis politiske kall er å føre krig mot ICFI i arbeiderbevegelsens og fagforeningsbyråkratiets tjeneste.
Vi sier i utkastet at kampen for å bevæpne arbeiderklassen og ungdommen med et revolusjonært perspektiv «må inkludere et spesielt fokus på Healy og de britiske trotskistenes forsvar av et revolusjonært internasjonalistisk perspektiv i den avgjørende perioden etter den andre verdenskrig. Det å trekke lærdommer fra årene hvor Healy ledet kampen for trotskisme er avgjørende i den politiske bevæpningen av arbeiderklassen, akkurat som en omfattende forståelse av kampen som ICFI førte mot den påfølgende politiske degenereringen av Healy og Workers Revolutionary Party, som SEP i Storbritannia oppsto ut ifra.»
Dette er korrekt, men vi må si enda tydeligere at det politiske arbeidet til SEP vil fokusere på å forsvare vår historie fra dette angrepet og klargjøre hvorfor angrepet er drevet av erkjennelsen fra imperialismens akademiske og politiske bagmen om faren for at ICFI er suverent godt posisjonert til å sikre vårt lederskap av arbeiderklassen. Resolusjonen gjør det klart at vi har og vil fortsette å polemisere mot alle våre opponenter, men dette er et spesielt og overordnet ansvar vi vil møte.
Jeg vil her berømme kamerat Tom Scripps for hans utmerkede bidrag til denne kampen i form av dagens «Slander vs. biography: Aidan Beatty’s falsification of Gerry Healys family and childhood in a decade of rebellion and civil war». Som det ble understreket i intervensjonen fra kameratene David, Tom Mackaman og Joe Kishore, vi vil ikke la ei eneste løgn om vår bevegelse stå uimotsagt, og vi er ikke ferdige med Mr. Beatty.
Som avslutning på denne introduksjonen, jeg vil gjøre et ekstra poeng.
Endringene vi vil gjøre i utkastet vil nødvendigvis påvirke seksjonene som presenterer lærdommene fra de to siste årene med politisk kamp ført av SEP i Storbritannia og dens lærdommer. Ja, de er for lange for øyeblikket, men likevel særdeles viktige. Dette er hendelser som har bidratt til å forme tankegangen til millioner av arbeidere og ungdommer, og å forstå dem er avgjørende for den politiske utviklingen av en revolusjonær kader i Storbritannia. Og uten å gå i detalj, disse passasjene tydeliggjør to ting.
For det første, SEP har aldri kommet med en feil oppfordring. Vår dokumenterte historikk er eksemplarisk. Vi identifiserte de sentrale politiske problemene arbeiderne står overfor og foreslo de nødvendige løsningene. Vi utførte vårt arbeid som en vedvarende polemikk med corbynistene og pseudo-venstre, rettet mot det nødvendige opprøret mot Labour Party og fagforeningsbyråkratiet.
Og for det andre, og dette er noe vanskeligere å sette ned på papiret. Men jeg begynte med det, og jeg avslutter med det. Denne intensive kampen ble ført utrettelig av vår kader – den sosialistiske revolusjonens menneskelige ressurser. Hvert medlem her kan være stolt av det vi har oppnådd, ikke for å klappe oss selv på skuldra, men for å forstå at vi har plassert oss i en veldig sterk posisjon for å utfordre for politisk lederskap. Vi har store oppgaver foran oss, men vi besitter kraftfulle politiske ressurser som motsier vår nåværende størrelse, og vil gjøre dette partiet til fokus for arbeiderklassens nødvendige politiske omstilling på aksen for sosialistisk internasjonalisme.