Chilenere stemte søndag med det overveldende flertallet av 78 prosent for en ny konstitusjon til å erstatte charteret innført ved hjelp av den riggede folkeavstemmingen i 1980, dengang gjennomført av det forhatte militærdiktaturet til general Augusto Pinochet. Valgdeltakelsen i søndagens referendum var den høyeste som har vært sett siden innføringen av frivillige valg i 2012.
Søndagens forlkeavstemming var resultat av en mangeårig operasjon fra landets parlamentariske «venstre», fagorganisasjonsapparatet og pseudo-venstre-grupper for å få avledet den eksplosive utviklingen av Chiles arbeideres og ungdoms massekamper mot kapitalismen, over til en nytteløs valgkampanje. Målsetningen er å få spredd og imøtegått en revolusjonær situasjon midt under en tiltakende fare for autoritært styre og diktatur.
Utviklingsforløpet i Chile er del av et internasjonalt utbrudd av klassekampen over svimlende fattigdom og økonomisk utrygghet, som gir næring til bredt anlagte antikapitalistiske sentimenter. Siden 2008-finanskrisen, med regjeringer som fortløpende har plyndret statsfinansene for å redde globale finans- og selskapseliter, har arbeiderklassens levestandarder stupt.
Den chilenske kapitalismen og dens statsinstitusjoner har i likhet med deres kolleger internasjonalt tapt all troverdighet, og står overfor en historisk styringskrise. De responderer på denne eksistensielle trusselen nedenfra, som de gjorde under andre kritiske tidspunkt i det 20. århundre, ved å påkalle tjenestene til de byråkratiske arbeiderorganisasjonene og de opportunistiske økonomiske nasjonalistene som utgjør Chiles «venstreside». De stoler på at disse politiske partiene og fagorganisasjonene skal få forvirret, avledet og ufarliggjort arbeiderklassens kamper. Samtidig forbereder de statsundertrykkingens krefter, for å kunne slippe dem løs mot massene.
I oktober 2019 ble studentenes sivile ulydighet, som ble utløst av en heving av gebyr for offentlig transport, nesten over natta forvandlet til at millioner av arbeidere, sjikt fra middelklassen og ungdommen over hele landet deltok i protester, streiker og demonstrasjoner. En massebevegelse åpnet opp mot flere tiår av ekstrem sosial ulikhet, politivold og i opposisjon til en dypt hatet politisk kaste som oppsto med overgangen fra militært til sivilt styre.
President Sebastian Piñera responderte på protestene ved å forordne unntakstilstand og portforbud, og ved å utplassere de væpnede styrker for første gang på flere tiår. Flankert av general Javier Iturriaga og tidligere forsvarsminister Alberto Espina kringkastet Piñera på direktesendt fjernsyn den 20. oktober 2019 følgende melding: «Vi er i krig med en mektig, nådeløs fiende, som respekterer ingenting og ingen, som er villige til å bruke vold og kriminalitet, uten noen grenser eller forbehold.»
Innen den 12. november hadde Piñeras «krig» resultert i utallige menneskerettighetsbrudd utført av Carabineros, Spesialstyrker, sorte baretter og militæret: To dusin hadde blitt drept eller forsvunnet, hundrevis hadde blitt påført alvorlige skader og lemlestelser forårsaket av ammunisjon [engelsk tekst], og tusenvis som ble tauet inn hadde vært utsatt for juling, seksuell trakassering, voldtekt og tortur.
Ultrahøyre-regjeringen fremmet også ei rekke lovfremlegg for politistatlige og diktatoriske tiltak som Senatet vedtok [engelsk tekst] og som nå er iverksatt. [Her en tekst på norsk av samme forfatter, publisert samme uke i mai i år]. En lov kriminaliserer sosiale protester med lange fengselsdommer. Mer enn 2 000 politiske fanger – for det meste tenåringer og ungdommer arresterte for å ha protestert – lider i varetekt uten å blitt dømt for noen forbrytelse. En annen lov tillater presidenten å utkalle militæret for å beskytte «strategisk infrastruktur», og til å sette greiner av den utøvende regjeringsmyndigheten under militært tilsyn, uten å ha erklært en unntakstilstand. Nok en lov fornyer og styrker ANI-fullmaktene – Det nasjonale etterretningsagenturet Agencia Nacional de Inteligencia de Chile – til å kunne kombinere militær-, sikkerhets- og ordensavdelinger, og tillater store operasjoner av etterretningsinnsamling, som de som ble anvendt av latinamerikanske diktaturer og amerikansk imperialisme under Operasjon Condor, på 1970- og 1980-tallet.
Men, da disse tiltakene bare ytterligere opphisset og radikaliserte protestene vendte Piñera seg midt under den andre generalstreiken, mid-november, til det parlamentariske «venstre» og oppfordret til samtaler om nasjonal enhet, som de alle sammen – Sosialistpartiet (PS), Partiet for Demokrati (PPD), de Radikale, de Liberale, Humanistene, de Grønne, pseudo-venstre-koalisjonen Bred Front (Frente Amplio) og den stalinistiske koalisjonen rundt Kommunistpartiet – takket ja til.
Piñera forklarte, med henvisning til «Avtalen for Sosial Fred og en Ny Konstitusjon»: «Jeg måtte treffe valget mellom to veier: Maktens vei gjennom utroping av en ny unntakstilstand, eller fornuftens vei ... vi valgte fornuftens veg, for å gi freden en ny anledning.»
Fra og med det øyeblikk satte det parlamentariske «venstre» seg som oppgave å omdirigere de eksplosive massekampene inn til de trygge parametrene av parlamentarisk politikk, ved å promotere referendumet som de hevder vil tillate «folket» å bestemme landet grunnlov, og ergo, statens karakter. Det tok ett år og en pandemi til å presse denne agendaen gjennom.
Denne såingen av illusjonen om nasjonal eksepsjonisme – at Chile hviler på en angivelig «demokratisk» og «parlamentarisk» tradisjon, og at landets institusjoner og undertrykkingsapparat følger og opprettholder «konstitusjonelle» normer – er raison d’être for Chiles falske venstreside, som i deres nesten ett-århundre-lange eksistens, og gjennom utallige permutasjoner, har promotert denne teorien mens de har sittet i Kongressen og i det utøvende styringsapparatet, og har dominert fagorganisasjonsapparatet og de sosiale organisasjonene.
Denne teorien, mest kraftfullt promotert av Chiles stalinistiske Kommunistparti (PCCh), banet veien for militærets styrting av Salvador Allende og hans koalisjonsregjering i 1973, som var ledet av partiet UP – Folkets Enhet; Unidad Popular – og for den voldelige undertrykkingen av den chilenske arbeiderklassen.
Nå prøver de å så illusjonen at staten er en uavhengig mekler som kan kontrolleres av folket. Ved dette demonstrerer de deres avvisning av den marxistiske teorien om statens klassekarakter: At staten er et instrument som opprettholder kapitalistklassens politiske diktatur, som når det er truet av revolusjon, feier parlamentet og konstitusjonelle normer til side og styrer med makt.
I et nøtteskall er dét hva stalinistene skjulte for arbeidere og ungdommen under den revolusjonære perioden fra 1968 til 1973, da de hevdet at Carabineros og militæret var «folket i uniform». Dét er også hva de prøver på i dag, med promoteringen av det konstitusjonelle referendumet.
Uten tvil er Augusto Pinochets 1980-konstitusjon et autoritært instrument anvendt mot arbeiderklassen. Jaime Guzman, dennes konstitusjonens forfatter, og grunnleggeren av partiet UDI – Uavhengig Demokratisk Union; Unión Demócrata Indpendiente – hentet inspirasjon fra nazi-Tysklands toneangivende jurist Carl Schmitt, og fra den reaksjonære spanske geistligheten.
Men hva venstresiden utelater er at eks-Sosialistparti-president Ricardo Lagos i hans «demokratiserende reformer» av den i 2005 eksisterende konstitusjonen, opprettholdt de mest drakoniske antiarbeiderklasse-paragrafene, som eksempelvis Artikkel 9, Kapittel 1 om terrorisme. Denne grunnlovsparagrafen har blitt anvendt for å beskytte skogsdrift, energiproduksjon og gruvevirksomhet i provinsen La Araucania fra den undertrykte urbefolkningens protester, med en massiv militæroppbygging.
Det chilenske Kommunistpartiet (PCCh) har spilt en kritisk rolle i promoteringen av illusjoner om konstitusjonelle reformer. Dette er i tråd med hele partiets historie. Det ble grunnlagt i 1922 under lederskap av Luis Emilio Recabarren (1876-1924), og kom under innflytelse av høyreskiftet som etterfulgte fremveksten av det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen – med regresjonen til den nasjonalistiske teorien om «sosialisme i ett enkelt land», og med gjenopplivingen av Mensjevikenes «to-trinns»-revolusjonsteori.
Etter en politisk konflikt med grunnleggeren Recabarren ble et ungt sjikt av PCCh-ledelsen tilegnet av og innordnet i staten. Seks medlemmer deltok i utarbeidingen av den borgerlige 1925-konstitusjonen, forfattet akkurat da landet var i spasmene av eksplosive arbeiderkamper og et militært opprør, midt under en dyp økonomisk krise utløst av en kollaps i salpeter-eksporten og avtakende britiske imperialistinteresser.
Dette var et kontrarevolusjonært dokument pålagt av det populistiske regimet til Arturo Alessandri, for å omgå utviklingen av en revolusjonær sosialistbevegelse. I motsetning til de franske og amerikanske revolusjonære dokumentene, som hentet deres autoritet fra et suverent folk, ble det i 1925-konstitusjonen fastlagt at «suverenitet er essensielt forlagt i nasjonen» som «delegerer dens utøvelse til autoritetene».
Dette var fordi Chile ved begynnelsen av det 20. århundre hadde – i likhet med mange andre halvkoloniale land under imperialismens dominans – skapt kraftige bataljoner av arbeiderklassen, som med deres mange sosiale fordringer og krav kom i konflikt med profittinteressene til gruvebaronene som eide salpeter- og koppergruvene. I årene fra 1905 til 1925 hadde den dypt antikommunistiske prøyssisk-trente chilenske hæren slått ned hundrevis av streiker, og massakrert mellom 5 300 og 6 800 arbeidere.
Utviklingen av PCCh var i tråd med den sovjetiske stalinismens kraftige høyreforflytninger, og partiet vedtok på 1930-tallet Folkefront-politikken, som det har opprettholdt til den dag i dag.
Med adopteringen av Folkefront-strategien, som angivelig var utarbeidet for å bekjempe fascismen, frasa stalinismen seg målet om den proletariske sosialistrevolusjonen, og forsvarte åpent kapitalistiske eiendomsrelasjoner, der den oppfordret til en allianse med borgerskapets «liberale», «demokratiske» og «republikanske» seksjoner. Dette var grunnlaget for stalinismens svik av Den spanske revolusjonen på 1930-tallet, og det er hva PCCh forfektet på 1970-tallet da partiet forrådte Den chilenske revolusjonen.
Omskriving av Konstitusjonen vil ikke få en slutt på hverken kapitalistkrisen, klassekampen eller faren for diktatur i Chile. Det kritiske spørsmålet som den chilenske arbeiderklassen og ungdommen står overfor er spørsmålet om revolusjonært lederskap. Det må bygges et nytt parti basert på det genuine programmet for revolusjonær internasjonal sosialisme, som det kjempes for av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Bare dette internasjonale partiet, som ble grunnlagt av Leo Trotskij, og som har forsvart marxismens politiske kontinuitet gjennom sin uforsonlige kamp mot stalinisme, sosialdemokrati, pabloistisk revisjonisme og alle andre former for nasjonalistisk antimarxisme. For å føre den revolusjonære kampen frem i Chile må ungdommen og arbeidere studere disse strategiske politiske og teoretiske erfaringene, og trekke de nødvendige konklusjonene.