USAs, Japans og Sør-Koreas nasjonale sikkerhetsrådgivere møttes 9. desember i Seoul for diskusjoner med siktemål å gå videre med deres akselererende planer for krig mot Kina. Samarbeidet mellom de tre regjeringene har utviklet seg til en de facto trilateral militærallianse som eskalerer spenningene i regionen Indo-Stillehavet.
Samtalene som involverte den amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan og hans japanske og sørkoreanske kolleger, henholdsvis Takeo Akiba og Jo Tae-yong, var angivelig fokusert på Nord-Korea, selv om de gjorde lite for å skjule det virkelige målet for deres diskusjoner. Møtet var en oppfølging av krigstoppmøtet på Camp David i august mellom USAs president Joe Biden, Japans statsminister Fumio Kishida og Sør-Koreas president Yoon Suk-yeol, som Washington i en Hvite hus-uttalelse offentliggjort lørdag uttalte «lanserte en ny æra av trilateralt samarbeid».
Under møtet i Seoul utarbeidet de tre partene planer for å holde felles militærøvelser over flere år og for å dele militær etterretning i sanntid. Bilaterale og trilaterale krigsspill mellom USA, Japan og Sør-Korea har allerede blitt vanlige foreteelser, arrangert på Kinas dørstokk. USA har i år også gjennomført flere svært provoserende besøk til den koreanske halvøya som har involvert atomvåpenkompatible strategiske militærsystemer, inkludert B-52 bombefly og en ubåt i Ohio-klassen utrustet med ballistiske missiler.
De nylige diskusjonene inkluderte også implementering av «forpliktelsen til å konsultere», som kom ut av Camp David-toppmøtet. Dette er et trilateralt løfte om å koordinere responser på og dele informasjon om antatte «trusler» i regionen. I praksis betyr dette at Washington, Tokyo og Seoul har lovet å samarbeide i låst takt som del av den USA-ledede krigspådriveren mot Beijing.
Om det ikke for nåværende er en formell militærallianse er det i vesentlig grad på grunn av folkelig fiendtlighet i Sør-Korea mot Tokyo, som resultat av forbrytelser begått av japansk imperialisme under Koreas kolonisering fra 1910 til 1945, så vel som er utbredt antikrigssentiment i begge land. Disse trilaterale krigsplanene foregår praktisk talt utelukkende bak begge befolkningers rygg.
Dette inkluderer Washingtons forsøk på å egge Beijing til krig over Taiwan, akkurat som det gjorde med Russland over Ukraina. Det hvite hus’ uttalelse om sikkerhetsrådgivernes møte erklærte de tre «bekreftet på nytt den grunnleggende betydningen av fred og stabilitet i Taiwan-stredet og understreket deres forpliktelse til navigasjonsfrihet og internasjonal lov, inkludert i Sør-Kinahavet og Øst-Kinahavet».
Ikke et større møte som involverer USA og landets viktigste allierte finner nå sted uten en eller annen henvisning til Taiwan-stredet. Med det undergraver Washington «Ett Kina»-politikken som anerkjenner Taiwan som del av Kina og har styrt relasjonene over stredet i flere tiår. Beijing har gjort klart at de ikke vil tillate Taiwan å erklære formell uavhengighet, i frykt for at det danner en presedens for å stykke opp kinesisk territorium og gjør øya til en base for amerikansk imperialisme.
Beijing hevder det har en eller annen form for jurisdiksjon over Taiwan-stredet, som inkluderer indre farvann, landets territorialhav (som strekker seg 12 nautiske mil fra kysten), og dets eksklusive økonomiske sone (EEZ, som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten). Under «Ett Kina»-politikken, som USA, Japan og Sør-Korea fortsatt nominelt anerkjenner, strekker disse territorielle kravene seg fra både fastlandet og Taiwan.
USA benekter dette og sier stredet utgjør «internasjonalt farvann» og sender regelmessig krigsskip gjennom vannveien uten å erkjenne Kinas påstander. Mens nasjoner gis rett til å passere gjennom en EEZ innvilger Washington seg selv retten til å operere militært i stredet, angivelig for å «forsvare fred og stabilitet», der de provoserende utfordrer Beijings jurisdiksjon og stilltiende støtter oppfatningen at Taiwan ikke er del av Kina. Som resultat har Washington kraftig økt spenningene over Taiwan.
I tillegg ble Sullivan, Akiba og Jo enige om å utvide samarbeidet om økonomiske anliggender. Ifølge uttalelsen fra Det hvite hus «diskuterte de tre nasjonale sikkerhetsrådgiverne de neste trinnene i det trilaterale samarbeidet om økonomisk sikkerhet, inkludert vårt initiativ for tidlig varsling for forsyningskjeden, og om vår innsats for å samkjøre våre tre land respektive strategier for Indo-Stillehavet og kapasitetstiltak gjennom hele regionen».
De økonomiske anliggendene er ikke atskilt fra krigspådriveren. Washington arbeider for å sikre sine forsyningskjeder og tilgangen til viktig krigsmateriell, inkludert strategiske mineraler og halvledere. USA ønsker også å oppmuntre land til å skille seg økonomisk fra Kina, for å gjøre dem mer villige til å delta i en framtidig krig. Dette er del av Washingtons bestrebelser for å skape et system av allianser i Indo-Stillehavet, der Japan og Sør-Korea spiller ledende roller.
Sør-Koreas president Yoon erklærte spesielt under et statsbesøk og toppmøte i Nederland onsdag med den nederlandske statsministeren Mark Rutte at de to landene ville oppgradere relasjonen til en «halvlederallianse», og gjorde det klart at dette var viktig for Sør-Koreas militære behov.
Nederland er hjemsted for halvlederutstyrsselskapet ASML, som er verdens eneste produsent av ekstremt ultrafiolett (EUV) litografimaskiner, som er nødvendige for å produsere de mest avanserte halvlederchips. Sør-Koreas Samsung Electronics og SK hynix er begge store ASML-kunder.
Yoon uttalte i et intervju med AFP før starten av hans reise at Sør-Korea og Nederland delte synet at «økonomien nå er synonymt med sikkerhet og vice versa». Yoon la til at dette samarbeidet ville strekke seg til USA og Japan.
For ytterligere å rettferdiggjøre denne agendaen målretter Washington, Tokyo og Seoul også Russland og Nord-Korea (DPRK), der de sist helg «diskuterte utdypingen av partnerskapet mellom DPRK og Russland, og ble enige om å jobbe i tett koordinering for å motvirke dets destabiliserende effekter». Washington og Seoul hevder, med lite bevis presentert, at våpenoverføringer fra Nord-Korea til Russland finner sted i bytte mot Moskvas bistand for å utvikle ballistisk missilteknologi.
Om militært samarbeid mellom Moskva og Pyongyang finner sted er det fordi de to har blitt presset nærmere hverandre som et resultat av amerikansk imperialisme. Washington provoserte fram en krig med Russland i Ukraina og opprettholder en lammende økonomisk blokade av Nord-Korea. Det er verdt å merke seg at Washington Post denne måneden avslørte at Sør-Korea ved begynnelsen av året begynte å levere store mengder 155 mm artilleriammunisjon til Ukraina, og overgikk alle europeiske land til sammen i det besørgede antallet.
Yoon-administrasjonen har gjort Sør-Korea til en aktiv deltaker i Ukraina-krigen, ikke mindre enn den har stilt opp for krig mot Kina, i samspill med amerikansk og japansk imperialisme.