Passasjen av to tyske krigsskip gjennom Taiwanstredet er en bevisst provokasjon mot Kina. Det understreker at Tyskland igjen uopphørlig forfølger sine imperialistinteresser med militærmakt, uansett konsekvensene.

Torsdag kveld seilte fregatten Baden-Württemberg og forsyningsskipet Frankfurt am Main gjennom sundet mellom øya Taiwan og det kinesiske fastlandet, som av kinesiske myndigheter hevdes som deres territorialfarvann. Det var første gang på 22 år at et tysk krigsskip hadde seilt gjennom denne sjøveien. Fregatten Bayern, som for tre år siden var på seilas i regionen, unngikk å passere øya.

USA, Canada, Australia, Storbritannia og Frankrike har sendt krigsskip gjennom Taiwanstredet i årevis til tross for heftige kinesiske protester. Deres pågående provokasjoner er del av deres militære omringing av Kina og forberedelser for krig mot det økonomisk framvoksende landet.

Beijing hadde uttrykkelig advart Tyskland mot å slutte seg til denne praksisen. Spurt om Baden-Württembergs rute forklarte utenriksdepartementets talskvinne Mao Ning at Kina avviser provokasjoner og trusler mot landets suverenitet og sikkerhet under dekke av «navigasjonsfrihet». Mao understreket at Taiwan av Beijing blir ansett som en uatskillelig del av Kina, og farvannet i Taiwanstredet er kinesiske farvann.

Men Berlin ignorerte demonstrativt denne advarselen. Forsvarsminister Boris Pistorius (Det sosialdemokratiske partiet, SPD) bekreftet fredag morgen personlig passeringen av de to krigsskipene. «Internasjonale farvann er internasjonale farvann. Det er den korteste og, gitt værforholdene, også den sikreste ruta. Så vi går gjennom,» sa han.

Roderich Kiesewetter, utenriksekspert i Den kristelig-demokratiske union (CDU), og en av de argeste krigshisserne i Berlin, sa til Der Spiegel at passasjen var på høy tid: «Det er viktig at Tyskland, som en stor økonomisk nasjon som er helt avhengig av frie sjøruter, endelig gjør dette, fordi ellers ville Tysklands renomé, og tilliten til Tyskland fra stater i regionen som Taiwan, Filippinene eller Japan, lide massivt.»

Provokasjonen mot Kina kommer på et tidspunkt da USA og Storbritannia praktisk talt erklærer krig mot Russland ved å innvilge tillatelse til at deres mellomdistansemissiler kan brukes til angrep dypt inn i det russiske fastlandet. En massiv russisk gjengjeldelse, inkludert bruken av atomvåpen, blir dermed stadig mer uunngåelig.

Den tyske regjeringen reagerer på dette ved å demonstrere sin støtte til den USA-ledede krigsfronten mot Kina, som er alliert med Russland, med dens siste provokasjon. De økonomiske konsekvensene av en slik konfrontasjon ville være enorme. De går langt utover innvirkningene av Russland-sanksjonene, som har drevet energipriser og inflasjonen til rekordhøye nivåer.

Kina var i 2023 Tysklands største handelspartner for åttende år på rad, med et totalt handelsvolum på € 255 milliarder. Landet er spesielt viktig for den kriserammede tyske bilindustrien som salgsmarked, produksjonslokalisering og leverandør. Totalt har tyske selskaper gjort direkte investeringer verdt over € 100 milliarder i Kina, som fortsetter å stige til tross for advarsler fra den tyske regjeringen og EU. Tyske selskapers direkte investeringer i Kina utgjorde i 2023 € 11,9 milliarder. I første halvår av 2024 var dette tallet allerede € 7,3 milliarder.

En Bloomberg-studie konkluderer at en militær konflikt i Taiwanstredet alene vil føre til en nedgang på 5 prosent i global økonomisk produksjon på grunn av blokkeringen av den viktige vannveien, som brukes av nesten halvparten av alle internasjonale containerskip. Dersom Taiwans leveranser av halvlederbrikker ble kansellert, ville den globale økonomiske produksjonen falle med mer enn 10 prosent. Det er nesten dobbelt så mye som konsekvensene av koronaviruspandemien. Konsekvensene av en fullskala krig med Kina er hinsides fatteevne.

Selv om den tyske regjeringen inngår enorme økonomiske risikoer med sin provokasjon, som markerer en ytterligere eskalering i retning en nukleær verdenskrig, blir ikke en eneste stemme hevet mot det i Berlins offisielle kretser. Dette viser at styringsklassen lenge har ansett en tredje verdenskrig som uunngåelig og systematisk forbereder seg på den.

Provokasjonen mot Kina påminner det beryktede «Panthers sprang» til Agadir, som nesten utløste en krig mellom de europeiske maktene i juli 1911, som så faktisk brøyt ut tre år seinere med den første verdenskrigen. Kaiser Wilhelm II hadde sendt den tyske kanonbåten «Panther» til den marokkanske havnebyen Agadir for å tvinge Frankrike, som var alliert med Storbritannia, til å avstå koloniale territorier. Konflikten ble til slutt avvæpnet ved en avtale på bekostning av kolonifolkene.

Rosa Luxemburg, som uopphørlig kjempet mot kolonialismen, advarte den gang heftig mot illusjonen om at dette ville eliminere faren for krig. Hun skrev:

Imperialismens uadskillelige forbindelse med kapitalismens utvikling, som den er det legitime barnet til til tross for sin skremmende stygghet, eller rettere sagt nettopp i sin skremmende stygghet – det er det vi må lære arbeiderklassen å forstå. Og fra dette må den trekke konklusjonen at vi bare kan bekjempe imperialisme, krig, tyveri av land, genocid, overtredelser av loven og voldelig politikk ved å bekjempe kapitalismen, ved å opponere mot det globale politiske genocidet med sosial revolusjon. (Rosa Luxemburg, Småborgerlig eller proletarisk verdenspolitikk?, 19. august 1911)

Disse linjene er høyst relevante i dag. For ti år siden kom den tyske styringsklassen til den konklusjon at den igjen må bruke militær makt for å hevde sine globale økonomiske og strategiske interesser. Daværende utenriksminister, og nåværende forbundspresident, Frank-Walter Steinmeier, sammen med andre representanter for den regjerende CDU/SPD-koalisjonen erklærte den gang: «Tyskland er litt for stort og økonomisk for sterkt til at vi kan kommentere verdenspolitikken fra sidelinja.»

Siden den gang har Tyskland bevæpnet seg massivt, provosert fram krigen i Ukraina og finansiert NATO-krigen mot Russland. Landet blir også stadig mer åpent konfronterende overfor Kina, til tross for de umiddelbare katastrofale økonomiske konsekvensene.

Den siste provokasjonen er bare den siste i ei lang rekke militære oppdrag som Tyskland har til hensikt å «vise sine farger» med i regionen, siden adopteringen av sine Indo-Stillehavsretningslinjer i september 2020.

Fregatten Baden-Württemberg krysset Taiwanstredet da den kom tilbake fra Sør-Korea, hvor den hadde deltatt i overvåkingen av sanksjonene mot Nord-Korea. Krigsminister Pistorius besøkte Hawaii, Sør-Korea og Filippinene i sommer for å understreke Tysklands krav på stormaktsstatus.

Luftwaffe-jagerfly (det tyske flyvåpnet) tilbrakte også åtte uker på reise i Stillehavet og deltok i fem øvelser på fire kontinenter – fra Alaska til Hawaii, Japan, Australia og India. I prosessen tilbakela de 1,3 millioner kilometer i lufta.

Den uatskillelige baksiden av eskalerende militarisme er angrepene på arbeiderklassens jobber, lønninger, sosiale vinninger og demokratiske rettigheter, som blir tvunget til å bære kostnadene og konsekvensene av pro-krig politikken. Høyreskiftet fra alle etablissementspartiene, som så tydelig kommer til uttrykk i heksejakta på flyktninger, og den målrettede styrkingen av det ytre høyre og fascistkrefter som Alternative für Deutschland (AfD), er rettet mot arbeiderklassens voksende motstand.

Som Rosa Luxemburg så treffende skrev, det er bare én måte å bekjempe krig, diktatur og sosial kontrarevolusjon, «ved å bekjempe kapitalismen, ved å opponere mot det globale politiske genocidet med sosial revolusjon». Sozialistische Gleichheitspartei, Tysklands Socialist Equlity Party, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale slåss for dette, for mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program.